Rettsikkerhet for kvinner NÅ! (appell på demo 20.mai)

Jeg er sint. Jeg er forbanna. Dette her skjer igjen. Og igjen. Og igjen...

Og det er ikke siste gang. Å bli frikjent for gruppevoldtekt skulle man tro var vanlig praksis i land som vi ellers ikke liker å sammenligne oss med. Men neida. Det «er bare blitt sånn».   

Og vi skal godta dette. Igjen og igjen...

Om ti år? Femti år? Ja, med detta tempoet her så tror jeg vi må opp i flere tusen år før vi kan se rettssikkerhet for kvinner i detta landet. 

Det sitter nærmest i den nasjonale ryggmargen dette ordet «likestilling». Vi liker å tenke på oss sjøl som et foregangsland, et likestillingsparadis. Det er bare det, folkens, at dette likestillingsparadiset åpenbart tar slutt i det punktet hvor du blir voldtatt. 

Dette er for så vidt ikke nytt. Det som stadig er nytt er at tida går og ingenting skjer.

Vi er bare i løpet av det siste tiåret blitt vant til at de mennene som utfører disse voldtektene, voldtekt på fest, gruppevoldtekter, voldtekt i heimen, voldtekt mens du sover, de slipper straff…

Dersom vi ser på den siste gruppevoldtektsdommen så kan jeg ikke fatte og begripe annet enn at det sitter dypt planta en kvinneforakt i hele rettsapparatet. Voldtektsmennene i den siste gruppevoldtektsdommen MÅ nødvendigvis ha blitt unnskyldt for det de har gjort, når dommen faktisk viser at de får lov til å beholde bildene de tok av kvinnen mens de voldtok henne. De måtte riktignok betale erstatning for å ha tatt bilder at den bevisstløse kvinnen, men de får altså beholde bildene, riktignok til en stiv pris, men like fullt; de får beholde bildene til seinere bruk… 

Hvordan i helvete tror dommerne at denne dama får det i etterkant av en sånn dom? Ikke bare har to menn voldtatt henne mens en tredje har dokumentert det hele, men hun vet at de når som helst kan disse mennene hente fram bildene de har tatt av henne og mimre over det de gjorde. Pardon my french, men; Fy faen for et rettsvesen – eller mangel på rettsvesen vi har! Jeg tar det nesten ikke alvorlig at det er mulig…

Og derfor må vi protestere. For nå har vi en situasjon i dette landet som tilsier at kvinner faktisk er totalt sekunda vare. Menn som voldtar derimot kan lese i mediene at det er minimal sjanse for å bli dømt til frihetsberøvelse, altså fengsel, og blir du dømt til å betale noe for voldtekten, så får du gjerne beholde en del av godsakene, som du og kameratene kan forlyste dere med i etterkant… 

Jeg finner nesten ikke ord her. Det er rett og slett ikke et sivilisert samfunn verdig! 

Og «likestillingsbegrepet» kan de dytte opp en viss plass, for det henger ikke på greip at så snart vi beveger oss inn i feltet voldtekt av kvinner, så er vi overlatt til en middeladersk rettsforestilling .

Derfor må vi kreve at norsk lovs definisjon av voldtekt må endres i tråd med internasjonale konvensjoner; Sex uten bevisst samtykke, det ER voldtekt.

Vi må dessuten kreve at fagkyndige på seksuelle overgrep brukes i retten, for å belyse hva som er overgrep og de alvorlige konsekvensene det får de som er voldtatt.

Vi krever i tillegg at kunnskap om hva som er seksuelle overgrep, samt konsekvenser det får for ofrene og samfunnet, må prioriteres høyere i undervisning på politihøgskolen og i juristutdanningen ved landets universiteter.

Vi krever samtidig at temaet voldtekt eksplisitt tas med i rammeplanene for aktuelle grunn- og videreutdanninger på høyskolenivå. Det er helt avgjørende at undervisning om dette også inkluderes i relevante profesjonsutdanninger, som for eksempel lærerutdanningen.

Vi krever også at hver skole forplikter seg til å gjennomføre undervisningsopplegg relatert til vold og overgrep. Skolene må vise til at de har et samarbeid med en lokal eller relevant aktør, gjerne kvinnebevegelsen, som sikrer at undervisningen gjennomføres.

Vi krever også en grundig opplæring av fagdommere og lekfolk i hvordan fordommer om seksualitet og voldtekt kan påvirke skyldspørsmålet i voldtektssaker.

Staten har brukt over 20 millioner kroner på en folkehelsekampanje for å få folk til å slutte å røyke. Når en av ti kvinner blir voldtatt så burde dette føre til en tilsvarende prioritering, siden dette et av Norges største folkehelseproblem. Vi krever derfor at det brukes minimum tilsvarende sum på å stoppe menn fra å voldta kvinner. Menn blir ikke født som voldtektsmenn. Men holdningsskapende arbeid må starte tidlig.
Og sist men ikke minst; vi krever lovpålagte overgrepsmottak i alle deler av Norge!

Og så får vi håpe at våre tipp-tipp-tippoldebarn slipper å stå her om 200 eller 2000 år og demonstrere!

Takk for meg!

18.mai appell: stans tillintetgjøringa av det tamilske samfunnet på Sri-lanka!

Kjære tamilske venner. Kjære nordmenn som ønsker å stoppe tilintetgjøringa av det tamilske samfunnet på Sri Lanka.

I dag markerer vi avslutninga på det som trolig er det største folkemordet i det 21. århundre. Det skjedde på fire måneder. I følge FN ble rundt 70 000 mennesker drept. Og de aller fleste ofrene er sivile som ble drept av bomber og granater fra den brutale regjeringshæren.
Alle som vil ha et verdenssamfunn bygd på rettsprinsipper, bør huske på at FN-konvensjonen mot folkemord trådte i kraft i 1951, tre år etter at det singhalesiske styret ble oppretta. Denne konvensjonen fastslår at en rekke handlinger er folkemord når de begås ”i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan”.
Teksten i konvensjonen er et utmerka verktøy, men den blir nesten aldri brukt. Vi kan si det helt enkelt: FN vedtok en konvensjon mot folkemord, men FN har aldri anerkjent at tamilene har rettigheter etter denne konvensjonen.

Rødt har tidligere oppfordra den norske regjeringa til å forlate den USA-lojale taushetslinja og i stedet snakke med en selvstendig, norsk stemme. Vi gjentar den oppfordringa i dag:
Statsminister Erna Solberg...
 For det første: Vi krever at det gjennomføres en uavhengig rettsprosess mot den singalesiske statens overgrep mot tamilene under krigen i 2009. Her kunne Norge, som tidligere fredsmeklernasjon ha bidratt med en kraftfull stemme internasjonalt for å kreve å få fram sannheten om hva som skjedde under krigen og få de ansvarlige dømt.

For det andre: Bistanden som nå gis til å hjelpe ofrene etter krigen, må kanaliseres direkte under kontroll av den tamilske befolkninga. I dag kontrolleres mye av den indirekte og direkte av det singalesiske militæret. Og overgrepene mot sivilbefolkninga fortsetter, nå også under dekke av bistandsmidler fra vestlige land, deriblant Norge. De overlevende etter krigen lever under militær kontroll i hverdagslivene sine. Dette må ta slutt!

Og sist, men ikke minst: Anerkjenn tamilenes rett til selvbestemmelse på Sri Lanka! Gjør det nå! Viss statsministeren river seg løs fra USA-lojaliteten og sier dette, er jeg sikker på at hun vil få bred støtte fra folket i Norge. Tydelig tale fra den norske regjeringa kan bygge opp et internasjonalt press mot den korrupte singalesiske regjeringa. Og den norske stemmen vil bli hørt, viss bare Erna Solberg tør å bruke den!

Takk for meg!

1. mai - tale

Kjære alle sammen og gratulerer med arbeidernes internasjonale kamp og solidaritetsdag!

Dagen i dag er en dag for både å skue innover i det norske samfunnet, men også skue utover landegrensene. 

For å se på det samfunnet vi lever i, kan det være nyttig å se på historien vår - og på bakgrunn av den skue framover og utover mot det samfunnet vi drømmer om. 

I år er det 99 år siden en gruppe arbeidsfolk i Sulitjelma «tok» 8-timersdagen. I 1918, like etter den russiske revolusjonen og i avslutningsfasen av 1.verdenskrig, gikk arbeidsfolk altså ut og bare ”tok” en arbeidstid som vi med mindre justeringer har hatt siden.

I mellomtida har teknologien gjort det mulig å utføre stadig mer komplekse arbeidsoppgaver med bruk av stadig færre arbeidstimer. Likevel hører vi både nærligslivsledere og de aller fleste politikere si at folk må belage seg på å jobbe mer og stå i arbeidslivet utover det som i dag er pensjonsalder. Denne propagandaen, ja, for det ER propaganda, er ikke bare et gedigent bedrag; det er reglerett en katastrofe for verdenssamfunnet dersom vi i den vestlige verden skal jobbe og produsere stadig mer. Kloden vi lever på tåler det simpelthen ikke. Vi kan ikke øke arbeidsmengden, produsere og forbruke mer i vår del av verden, uten at vi sier farvel til ikke bare internasjonal solidaritet, men antakeligvis også sier farvel til et klima som tillater at menneskeheten som sådan overlever.

Så hvordan løser vi dette i det norske fellesskapet på en gjennomførbar måte? Det fins en løsning, en veldig enkel en, og som samtidig er en gladsak: i stedet for å produsere og forbruke stadig mer, så må vi jobbe mindre enn vi gjør i dag. Vi må sørge for å ta ut det overskuddet som den nye teknologien faktisk serverer til oss, i økt fritid, i stedet for mer penger i lommeboka. Kloden vi lever på tåler det ikke, og det er ikke etisk forsvarlig at vi i vår del av verden skal unne oss stadig flere biler, hytter og utenlandsferier flere ganger i året. Vi som er voksne må dessuten være de voksne og peke ut for barna våre andre verdier enn de som reklameindustrien pøser på med, hvor lykke defineres ut i fra det å ha muligheten til tjene masse penger og at friheten ligger i det vi kan gjøre når vi kan betale for det. Våre barn blir ikke lykkeligere av det og vi som voksne blir det heller ikke. Vi jobber stadig mer og ser stadig mindre til våre barn og venner. Barna våre sluses inn i barnehager fra de er ett år gamle og barnehagepersonalet ser mer til barna våre i hverdagen enn vi gjør sjøl. Hva er all verdens forbuk opp mot den tida vi mister – som familie – som venner?

En gradvis reduksjon av arbeidstida, først i retning av en sekstimersdag, er slik jeg seg det en gigantisk frihetsreform, for de minste og for oss voksne.

Gjennomsnittlig arbeidstid for kvinner i Norge i dag er 30 timer i uka. Vi kvinner jobber altså mer eller mindre frivillig 6-timersdag, men da uten de samme pensjonsrettighetene, eller med det samme grunnlaget som menn dersom vi blir sjuke eller uføre. Å innføre 6-timersdag ville gitt flere av oss kvinner og de som ikke får annet enn deltidsstillinger, til å få fulle rettigheter i arbeidslivet. Det vil altså ha mye å si for vår stilling i arbeidslivet og i familien. Der mor ofte velger å jobbe 30-timersuke for å få familielivet til å henge i hop, vil også far nå få samme muligheten. Det vil kunne minske stresset på hjemmebane og dessuten legge til rette for at mor og far har like mye tid til å kunne ta del i samværet hjemme.

6-timersdagen vil også minske terskelen for mange som i dag sliter med tilknytninga til arbeidslivet. Det vil rett og slett være behov for flere hender og hoder enn i dag, og de som kjøper arbeidskrafta vår må dermed ta bedre vare på oss.

TINE-meierier har innført 6-timersdag på fabrikken de driver på Heimdal i Trondheim. Det har – ikke uventa –ført til større trivsel på jobb blant de ansatte, mindre sjukefravær, og ikke minst; det har vist seg å skape større trivsel i livet som helhet, for folk får faktisk bedre tid til å gjøre alle de tingene som bare fri tid kan by på: mer samvær med familie og venner, mindre stress for å rekke over alt som skal rekkes over på en dag, og mer tid til å bare gjøre det som man måtte ønske.

Jeg skal ikke påstå at vi vil få en bedre verden og folk blir snillere og hyggeligere, og mindre aggressive og sjøldestruktive av å kunne jobbe mindre. Men jeg vil påstå at lange arbeidsdager som vi har i dag, ikke gjør det lett for folk i livene sine.

Så til slutt vil jeg skue litt ut i verden. Vi i Norge har en viktig oppgave å gjøre dersom vi ønsker at Norge skal bli en fredsnasjon. Etter 1990 så har Norge deltatt i ALLE USAs kriger. I Libya sto vi for 10% av alle bombene som ble sluppet over landet, og vi tok på oss de mer kontroversielle bombetoktene som andre land sa nei til. I 2003 var gatene i Norge overfylte av demonstranter som krevde at Norge ikke deltok i Irak-krigen. Under Libyakrigen var vi redusert til 100 stykker som protesterte utafor Stortinget. Og I dag er det blikk stille. Både i Stortinget og i gatene. Når Norge nettopp fornya vårt bidrag på 60 spesialsoldater som skal trene en syrisk opprørsgruppe så foregår det altså uten at noen på Stortinget krever at man evaluerer hva Norge så langt har gjort i Syriakrigen og en grundig diskusjon om hva Norge ønsker å oppnå ved å delta i denne blodige krigen.  Vi har altså verdens største flyktningekatastrofe siden 2.verdenskrig, og en pågående krig, som kan utvikle seg til en enda større krig mellom USA og NATO på den ene sida og Russland på den andre. Dette er altså oppskriften på en ny verdenskrig, en krig hvor vi ikke har garantier for at vi er beskytta her i Norge.

Men det er HELT stille. Ingen diskusjoner blant våre øverste folkevalgte. Og ingen protester i gatene. 1. mai har historisk sett vært en kamp og solidaritetsdag. Jeg har bare ett budskap i dag å melde og som det haster å gjøre noe med – og det er at vi må ta kampen mot krig på alvor. Vi må ta kampen mot at Norge skal delta i den katastrofale og livsfarlige krigen som pågår i Syria. Og vi må kreve av våre Stortingspolitikere at de henter de norske soldatene hjem.

Takk for meg og takk for oppmerksomheten – og ha en meningsfylt dag videre! 

Saudi-kongen til Tadjik-debatten: Hos oss støtter alle med hodet og vettet i behold kongedømmet

Etter at Aps nestleder Hadia Tadjik i forrige uke var blant 26 stortingsrepresentanter som stemte for grunnlovsforslaget om at Norge burde bli republikk, har kommentarfeltene i nettavisene kokt over. - Det var en del kommentarer som var på kanten og som antydet islamisme, sier Dagbladets moderator John Færseth.

Her er det noe som ikke stemmer. Det er jo helt uproblematisk å kombinere ekstrem islamisme med monarkisme! Det som heller er et problem, er kombinasjonen av ekstrem islamisme og republikanisme. For republikanismen innebærer at det er folket i landet som velger de politiske lederne, og lager lovene. Ekstreme islamister mener at lovene er gitt en gang for alle, og at enhver nytolkning av sharia etter de tre første kalifene på 600-tallet er ugyldig. Det som trengs er bare en ting; en kalif, emir eller konge som er i stand til å opprettholde Guds lover. Og Saudi-Arabia er det levende eksemplet på en slik styreform.

En av de som kommenterte Tadjiks stemmegiving i Dagbladet skrev følgende: «Jævla utlending as. Harald er sjef. Hun burde bli hengt på et offentlig sted.»
Igjen, misforståelser! Man trenger jo slett ikke være etnisk norsk for å mene at kongekritikere bør henrettes på offentlig sted! Igjen er Saudi-Arabia det levende eksemplet på hvordan det kan gjøres. Rett nok foretrekker Saudi-kongens bødler sabel framfor reip, men akkurat det er jo bare en smakssak.

Hva i alle dager har norsk kongedebatt, offentlige henrettelser og Saudi-Arabia å gjøre med Rødts aksjonsdag mot krig, tenker kanskje noen nå. Svaret er svært mye.
I teorien er det mye som skiller Saudi-Arabia og Norge, selv om begge landene har holdt på en statsform fra middelalderen som folk ellers i verden anser som utgått på dato forlengst.
For det første er det slik i Norge at det formelt er lov til å komme med kritikk av kongen, monarkiet og andre maktpersoner og institusjoner, uten å risikere hodet, selv om det tydeligvis finns enkelte nettdebattanter som vil endre på dette. Slik er det altså ikke i Saudi-Arabia. Der blir åpne kongekritikere offentlig halshugd, mens man for mer indirekte sarkasme og ironi kan slippe unna med hundre piskeslag.
For det andre er likestilling i Norge et offisielt ideal, som vi rett nok er langt unna på mange områder, mens i Saudi-Arabia er kvinner på alle måter definert som underordna mannen, og det er fortsatt dødsstraff for utenomekteskapelig sex. Likevel er det tydeligvis langt mer som bringer våre nasjoner sammen.

Da den gamle kong Abdullah døde for litt over et år siden, deltok han som vil bli vår neste konge, om ikke Rødt og Hadia Tadjik og enkelte andre på Stortinget får vilja vår før det, i begravelsen, og uttrykte der sin dype medfølelse til det saudiske folket, for tapet av deres eneveldige tyrann. Ved å sende en så høytstående representant for den norske staten med et kondolansebudskap formulert på denne måten, sendte det offisielle Norge et kraftfullt signal om at vi respekterer og aksepterer den massive undertrykkelsen av det arabiske folket som de eneveldige monarkene utøver.

Men langt viktigere enn slike symbolske gester, er det praktiske samarbeidet. Og det viktigste praktiske samarbeidet er militært. Saudi-Arabia gikk i fjor forbi Russland og kom opp på tredjeplass, bak USA og Kina, i absolutt militært forbruk. I militært forbruk per innbygger innehar Saudi-Arabia i følge tallene fra det svenske fredsforskningsinstituttet en solid førsteplass. Her er rett nok ikke det styrtrike og svært militaristiske nabolandet Qatar med, og det er sannsynlig at Qatars militære forbruk er enda høyere per innbygger, men det spiller ingen rolle, for de to eneveldige monarkene er både slektninger og allierte. Også de neste landene på lista, Oman, og Forente Arabiske Emirater, er eneveldige monarkier, og sistnevnte også en alliert av Saudi-Arabia og Qatar i Gulfrådet.
Det aller meste av våpnene som tilflyter de eneveldige arabiske monarkiene med Saudi-Arabia i spissen, kommer fra USA eller andre av våre allierte i NATO. Med disse våpnene holdes befolkninga i landene nede med rå makt. Samtidig er det også slik at Vestens og NATOs allianse med disse diktaturstatene også strekker seg langt ut over det som handler om å konsolidere kongenes og sjeikenes makt innenfor egne grenser.

Under den arabiske våren i 2011, reiste folket i Bahrain seg i en ikke-voldelig protest mot det eneveldige kongedømmet, som også finns der.  Da rykket soldater fra allierte land i Gulfrådet, fra Saudi-Arabia, Qatar og Emiratene straks inn i nabolandet for å slå ned folkeopprøret som landets egne militære styrker ikke klarte, eller ikke ville, slå ned med tilstrekkelig kraft. Det kom ingen protester mot dette, verken fra USA eller andre NATO-land, som Norge. For det eneveldige kongedømmet Bahrain tjener som base for USAs flåte i Persiagulfen.

Våre allierte, Gulfrådsmonarkene, så med stor motstand på den arabiske våren da herskerne i Tunisia og Egypt (der midlertidig) ble styrtet i folkelige revolusjoner i 2011, og grep altså inn med reine invasjonsstyrker for å slå ned protestene da de også kom til Bahrain. Når opprørsideene også skapte oppstand i Libya, Jemen og Syria, fikk pipa derimot plutselig en helt motsatt lyd. Siden herskerne i disse landene hadde hatt et mer distansert eller kritisk forhold til Vesten, og et godt forhold til Iran, sto Saudi-Arabia og de andre Gulfrådsstatene plutselig fram som frihetens sterkeste forsvarere. Ingen ledende vestlige politikere så det som det aller minste suspekt eller hyklerisk å være på lag med de eneveldige monarkene i Saudi-Arabia og Qatar under bombekrigen mot Moammar Gadhaffi i Libya i 2011. Det stilles heller ingen kritiske spørsmål ved motivene bak Saudi-Arabias direkte militærintervensjon i Jemen, for å gjeninstallere den “folkevalgte” presidenten Ali Mansour Hadi.

Paradoksene fører heller ikke til at det ringer noen bjeller når Saudi-Arabia går i spissen for å kreve diktatoren Bashar al-Assads avgang, og leder an med leveranser av våpen til opprørsgruppene i landet. Det er imidlertid ikke et paradoks at de ledende opprørsgruppene som får vestlige våpen via Saudi-Arabia, er ekstreme islamistiske grupper som avviser demokrati, og foretrekker et kalifat, eller kongedømme, styrt av sharialover etter saudi-arabisk mønster. For Saudi-Arabia og de andre gulfrådsstatene ønsker ikke å bli kvitt diktatoren Assad fordi han er en diktator. De ønsker å bli kvitt han fordi han er alliert med Iran, og om han var demokratisk valgt, ville det være desto verre.
For Saudi-Arabia ønsker åpenbart heller ikke at slutten på borgerkrigen i Syria skal bli demokratiske valg og en demokratisk valgt regjering. Det gir for det første ingen garanti for at valget ville gi et Iranfiendtlig og Saudi-vennlig resultat, og for det andre vil et levende demokrati i den arabiske verden kunne være et forbilde for folket i andre arabiske land, og dermed også en permanent trussel mot de eneveldige monarkene.

Mye tyder på at Norge og resten av våre allierte i NATO tenker på samme måte. Det er i hvert fall den eneste logiske forklaringa på at vi sender krypende kondolansetelegrammer til avdøde tyranner, selger våpen og samarbeider om folkerettsstridig væpning av ekstreme islamistiske opprørsgrupper i et naboland. Rødt mener at det er grunn til å tenke annerledes når det gjelder Norges sikkerhet og alliansepolitikk, og mer prinsipielt for demokrati og fred. Vi håper å få med oss flere i Norge på dette. Derfor har vi aksjonsdagen mot krig.  

Tryggheten i NATO

Norges nåværende forsvarspolitikk er som kjent basert på NATO-medlemskapet. Kjernen i NATO-medlemskapet er artikkel 5. Et angrep på ett medlemsland er å regne som et angrep på alle. For mange gir dette noen opplevelse av trygghet. 

Gjennom vår historie har vi jo vært utsatt for angrep fra naboland en rekke ganger, sist i 1940 da tyske tropper besatte Norge. Siden Tyskland også er medlem i NATO, er det rett nok ikke klart hvordan NATO ville stilt seg til en framtidig norsk-tysk konflikt, for eksempel knyttet til energileveranser, slik TV2-dramaet «Okkupert» tok utgangspunkt i. Da de to NATO-landene Hellas og Tyrkia i 1987 var på randen av krig over grenselinjene i Egeerhavet, forholdt NATO seg nøytralt. Heldigvis har Tyskland etter andre verdenskrig holdt militærbudsjettet sitt på et lavt nivå, og har ikke hatt kapasiteter til å drive offensiv krigføring i andre land, men det arbeider NATO, med Jens Stoltenberg i spissen for å endre. Ups…

Det at NATO ikke gir trygghet mot angrep fra NATO-land, kan sees som et problem gitt at USA har hatt en lang tradisjon for å intervenere militært i allierte land dersom de begynner å avvike fra USAs anvisninger. Det gjelder særlig i Latin-Amerika. Men heldigvis er det helt uaktuelt for Norge. Våre politikere ville aldri drømme om å opptre uavhengig av USA.

NATO gir oss rett nok heller ikke noen trygghet i en eventuell konflikt med Storbritannia, om vi skulle komme i en konflikt med britene, for eksempel om fiskeriforvaltning, slik islendingene gjorde under «Torskekrigen» i 1973-76. Norge har jo også noen negative erfaringer med konflikt med britene, sist under Napoleonskrigene da den britiske blokaden førte til at familien til Terje Vigen sulta i hjel, og det samme gjorde også mange virkelige familier. 1813 var det siste året i Norge hvor dødsraten oversteg fødselsraten.

Men selv om NATO-tryggheten altså ikke er relevant om angrepet på Norge skulle komme fra sør, som under andre verdenskrig, eller fra vest, som under Napoleonskrigene, kan NATO gi oss en reell støtte om angrepet kommer fra øst. Vårt største naboland i øst, Russland, har Norge aldri vært i krig, men vi har jo også et annet østlig naboland som vi har vært i krig med en rekke ganger, nemlig Sverige. Skulle svenskene nå, som de gjorde i 1814, sende styrkene sine forbi Fredriksten festning, kan vi stole på at vi vil få støtte fra våre allierte. Da er det fint å tenke på at vi har allierte med mye kamptrening.

Under den kalde krigen kunne vi blant annet regne med støtte fra troppene til fascistdiktaturet Portugal, som var en av NATOs grunnleggerstater. Portugisiske soldater hadde lang kamperfaring fra kampen mot uavhengighetsbevegelsene i de afrikanske koloniene, og fikk logistisk og politisk støtte fra NATO til å holde på koloniene sine, så vi kunne vel regne med takknemlighet i tilfelle en krise her. Det vil si, portugisiske offiserer reiste seg mot fascistdiktaturet i 1975, og da ble Portugal nesten kastet ut av NATO, så vi kan nok finne mer pålitelige allierte enn portugiserne. Tyrkia for eksempel, som med NATOs støtte driver aktiv krig i mange retninger, både mot kurdiske opprørere i Tyrkia, og mot kurdere som sloss mot IS og al-Qaida i Syria. Kamperfaring skorter det ikke på! 

Akkurat dette med støtten fra Tyrkia illustrerer imidlertid tydelig at NATO er en toveis forpliktelse. På den en side kan vi stole på støtten fra kamptrente tyrkiske soldater om vi skulle komme i konflikt med historisk sett aggressive naboland som Sverige. Men på motsatt side blir vi også nødt til å stille opp for Tyrkia om tyrkerne skulle ende med å havne i krig med et annet land. Det vil si, bortsett fra om dette landet er Hellas. Da kan vi holde oss utenfor, men hvis Tyrkia for eksempel uheldigvis skulle ende med å skyte ned enda et russisk fly i Syria, og Russland svarer på dette, da er vi også i krig med Russland, fordi Tyrkia er i krig med Russland.

Det ville jo i så fall være første gang Norge er i krig med Russland, men for å avslutte positivt; da kan også norske soldater få realistisk kamptrening på norsk jord, og er det nettopp det forsvaret er til for? For å si det sånn: Det hadde ikke blitt mye realistisk kamptrening for norske soldater ved russergrensa om vi hadde fortsatt den århundrelange tradisjonen med fred med Russland som vi holdt oss til før vi fikk tryggheten i NATO.   

Klikk her for mer informasjon om Rødts nasjonale aksjonsdag mot krig 16. april.