Hva var det vi sa?

Når noe har gått til helvete, er det ikke alltid så morsomt å høre på den som advarte på forhånd, som bedrevitende insisterer på å si «hva var det jeg sa». 

Likevel, hvis det gjentar seg gang etter gang, ting går til helvete, men og det er en som alltid kommer med advarsler som viser seg å stemme, er det ikke da fornuftig å lytte til hva vedkommende har å si neste gang?

Den som følger logikken så langt, er nødt til å erkjenne at partiene på Stortinget burde lytte mer til hva Rødt har å si i spørsmål som handler om norsk deltakelse i utenlandske militærintervensjoner. For de advarslene vi har kommet med om hvordan og hvorfor det vil gå galt, har alltid vist seg å stemme. Men siden viljen til å stikke hodet i sanda og lukke øyne og ører for konsekvensene av politiske valg er så sterk som den er, blir det vi som selv er nødt til å gni inn lærdommene. Så la oss nok en gang oppsummere Norges fem mislykka militære intervensjoner:

Kosovokrigen

Denne krigen begynte ganske nøyaktig ett år før NATOs intervensjon i 1999, med at den kosovoalbanske opprørsgeriljaen UCK angrep serbiske politistyrker. I kampene som fulgte ble også sivile drept, men før NATO intervenerte var antallet drepte bare noen få hundre.

På nøyaktig samme tid drev også NATO-medlemmet Tyrkia en krig mot en opprørsgerilja som hadde støtte fra en etnisk minoritetsgruppe. Det var to forskjeller mellom Serbias krig mot den albanske UCK-geriljaen og Tyrkias krig mot den kurdiske PKK-geriljaen. For det første var antallet drepte sivile i tyrkisk Kurdistan mer enn ti ganger så høyt som i Kosovo. For det andre hjalp NATO Tyrkia med våpenleveranser og etterretning i krigen mot PKK, mens i det i Kosovo var opprørerne som fikk hjelp av NATO, blant annet med trening av britisk kommandosoldater fra baser i Albania.

Rødts forløper RV var alene om å påpeke at inkonsekvensen i NATOs opptreden i to konflikter, som begge handlet om at en stat er i krig med en opprørsgerilja med utspring i en undertrykt etnisk minoritetsgruppe, beviste at NATOs argumenter for å gripe inn i Kosovo, uten FN-mandat og dermed i strid med folkeretten, var falske.

Vi var også alene om å påpeke at NATO-intervensjonen, heller enn å hindre en etnisk rensing, faktisk ville lede til etnisk rensing. Det viste seg å stemme. NATOs intervensjon til at over 200 000 serbere, sigøynere og jøder ble tvunget ut av Kosovo.

Vi advarte også mot at NATOs krigføring ville skape presedens for å tvinge fram grenseendringer med krig, siden Kosovo i realiteten ble løsrevet fra Serbia etter intervensjonen og erklærte seg uavhengig i 2010. Igjen stemte advarslene: Putin viste til Vestens støtte til Kosovos løsrivelse da han skulle rettferdiggjøre Russlands anneksjon av Krim i 2014.

Afghanistankrigen

Invasjonen av Afghanistan i 2001 hadde som offisielt mål å bekjempe al-Qaida etter terrorangrepet mot USA 11. september. Men i stedet for å begrense operasjonen til å angripe al-Qaida, valgte USA å starte en total krig mot Afghanistans regjerende Talibanbevegelse, som til tross for sin islamske fundamentalisme ikke hadde aggressive mål utenfor Afghanistan.

Vi advarte mot at denne krigen kom til å påføre sivilbefolkningen enorme lidelser. Tusenvis av drepte afghanske sivile som følge av bombeangrep, droner og kryssild mellom NATO-soldater og Talibanopprørere, bærer vitne om at vi igjen, dessverre, fikk rett. I følge Watson Institute blei omtrent 92 000 mennesker drept i krigen Afghanistan mellom 2001 og 2015.

Vi advarte også mot at vestlige okkupasjonsstyrker i Afghanistan, heller enn å bekjempe islamistene, ville komme til å styrke dem. I dag kan vi se at etter 15 år med krig, er Taliban i ferd med å gjenvinne full kontroll over flere provinser. Samtidig har krigen både ført til oppblomstring av den langt farligere terrororganisasjonen Islamsk Stat på afghansk territorium, og til spredning av både krigen og Talibanbevegelsen til Nord-Pakistan.

Irakkrigen

Invasjonen av Irak i 2003 var basert på løgner om påståtte masseødeleggelsesvåpen og et klart brudd på FN-paktens forbud mot angrepskrig. For en gangs skyld var vi ikke alene om å advare mot krig, og dermed klarte en samlet fredsbevegelse å hindre Norge fra å delta i den innledende, folkerettsstridige invasjonen.

Norge deltok derimot med soldater for å stabilisere situasjonen etter invasjonen, og nå var RV/Rødt igjen alene om å advare. Vi advarte mot at okkupasjonen, som Norge altså deltok i, ikke kom til å legge grunnlaget for noe stabilt irakisk demokrati, men tvert imot at irakerne ville komme til å motsette seg en irakisk regjering som «regjerte» på grunnlag av vestlige militære styrker. Dette skjedde også.

USA svarte på opprøret, som i 2004 forente sjia- og sunnimuslimer, ved å bruke klassisk splitt- og hersk-strategi, ved å spille opp motsetninger mellom de religiøse og etniske gruppene. Resultatet ble at motstandskampen gikk over til å bli en borgerkrig, som midlertid reduserte presset på USAs okkupasjonsstyrker, men som samtidig la grunnlaget for framveksten av al-Qaida og Islamsk stat på irakisk territorium. Totalt siden 2003 har krigen kostet mellom 170 000 og en million irakiske liv.

Libyakrigen

NATOs bombekrig i 2011 var basert på påstander om at diktatoren Gadaffi ville massakrere befolkningen i den opprørskontrollerte byen Benghazi. Selv om heller ikke vi satt med all informasjon om hva som skjedde og ikke skjedde, advarte Rødt mot å tro på krigspropagandaen fra de vestlige stormaktene. De hadde jo løyet før, og det viste seg igjen at vår skepsis var velbegrunnet. Ingen av de varslede massakrene ble utført i de storbyene regimet gjenerobret fra opprørerne, og Gaddafi hadde gitt løfter om amnesti til alle som la ned våpnene.

Rødt advarte mot at NATOs krig, som fra første stund viste seg å ha nedkjempelse av det libyske regimet som mål, noe som var klart i strid med vedtaket i FNs Sikkerhetsråd, heller enn å skape fred, ville skape mer motstand og mer krig. Det vi ser i dag er en fullstendig kollaps av den libyske staten og etableringa av terrororganisasjonen Islamsk Stat på libysk territorium.

Syriakrigen

En av de mest feilaktige oppfatningene som lever i norske medier og opinion, er forestillinga om at Vesten har unnlatt å intervenere i konflikten i Syria. Realiteten er at Vesten, inkludert Norge, har intervenert i konflikten på tre nivåer: Politisk, økonomisk og militært. Rødt er det eneste partiet som har advart mot konsekvensene av denne intervensjonspolitikken.

Politisk har Norge og resten av Vesten intervenert gjennom å anerkjenne den opposisjonelle Nasjonalkoalisjonen som «legitime representanter for det syriske folk» og kreve president Assads umiddelbare avgang. Dette oppmuntret de syriske opprørerne til å satse på en militær løsning på konflikten i stedet for forhandlinger.

Økonomisk har Vesten intervenert gjennom en økonomisk blokade av Syria, som har hatt til hensikt å gjøre livet så vanskelig for vanlige syrere at flertallet ville vende seg mot en president og regjering som Vesten ønsket å fjerne.
Militært har Vesten intervenert gjennom omfattende våpenleveranser til opprørerne via Tyrkia og Jordan, og ved å trene og finansiere flere av opprørsgruppene.

Rødt har alene advart om at Vestens forsøk på regimeendring i Syria verken kunne skape fred eller demokrati, men tvert imot mer krig, med krigens konsekvenser. Og fasiten er som alle vet hundretusenvis av døde og framveksten av terrororganisasjonene al-Qaida og Islamsk Stat på syrisk territorium.

Klikk her for mer informasjon om Rødts nasjonale aksjonsdag mot krig 16. april.

På lag med al-Qaida?

Selv om den kalde krigen skal være slutt, sies det at NATO fortsatt er relevant, blant annet mot trusselen fra internasjonal islamistisk terror. Men hva om våre allierte faktisk er på lag med al-Qaida?

Ja, det høres ut som en ravende gal konspirasjonsteori, og nei, du har ikke lest om det i norske medier. Følgende er likevel fakta: Våre viktigste allierte i NATO, USA, har lenge gitt omfattende våpenstøtte til opprørsgrupper som kjemper mot Bashar al-Assads regjeringsstyrker i Syria. For den som er interessert i deltaljene, har Janes Defense Weekly gitt en detaljert oppsummering av våpenstøtten som USA har levert til Free Syrian Army siden november 2015.

Free Syrian Army er den militære delen av Nasjonalkoalisjonen av syriske revolusjons- og opposisjonskrefter, som NATO-landene ensidig har anerkjent som det syriske folkets legitime representant, på bekostning av Syrias FN-anerkjente regjering.

Free Syrian Army har i over en uke deltatt i militære offensiver ledet av Nusrafronten, al-Qaidas lokalavdeling i Syria, i strid med våpenhvileavtalen som ble inngått for fire uker siden. Jeg forstår om du er skeptisk når det bare er jeg som sier det, og ingen har nevnt det i norsk presse, men her er ordrett hva Los Angeles Times rapporterte 4. april:

On Friday, jihadists with the Nusra Front, Al Qaeda’s Syrian affiliate, spearheaded a punishing attack on Al Eis, a village nestled among a string of hills 16 miles southwest of Aleppo city on a supply route linking Hama and Aleppo provinces. [...] But the jihadists had the cooperation of other Islamist groups, as well as so-called moderate rebel factions operating under the banner of the Western-backed Free Syrian Army.

Så våre NATO-allierte gir altså politisk anerkjennelse og omfattende våpenstøtte til en gruppe som kjemper sammen med al-Qaida på slagmarken. Rødt kan tenke seg mer effektive allianser i kampen mot terror...

Klikk her for mer informasjon om Rødts nasjonale aksjonsdag mot krig 16. april.

Humanitarian interventions and the White Man´s burden

Innledning holdt på Globaliseringskonferansen søndag 4. november.

 

Norway is a different country than Great Britain, with a different historical background. Great Britain has a history of colonialism. Norway, as an independent state, has not. And the policy of «humanitarian interventions» can be seen as a follow-up of the line that Britain has followed since the colonial times, with a more paternalistic attitude towards people in their colonies and towards the countries they attack and invade in the wars we have seen the last decade.

In Norway the mentality of interventionism, as I see it, has another soil it grows out from.  Here the mentality is more the missionary man who «helps the poor people» against a brutal dictator. We save the poor people around the world -by humanitarian principles - and with the ideas of democracy and Womens rights. But the rhetoric is not that different in the invading countries. It just sounds different because of our different history. And the result is anyhow the same.

And now I just want to say a few words about the two more recent wars, the war in Libya and the ongoing war in Syria. I want to make a few comments about what we have witnessed in Libya, and then draw the lines to what is happening now in Syria. What was really going on in Libya? Ola Tunander, professor at The peace research institute in Oslo, in his newly released book Libyenkrigets geopolitikk - Humanitär intervensjon eller kolonialkrig? has written about how the Libyan uprising already from the beginning was infiltrated by foreign forces. There were 5000 Qatari special forces on the ground. They again were under the command of SAS, British special forces. The Tv-channel that were on the ground in Libya, was Al-Jazeera and Al-Jazeera is owned by one man, the emir of Qatar. And we now know that Al-Jazeera was on the ground several weeks before the war started, and when the international journalists came to Libya, they «took care of them» and channeled them to speak to the «right» families, who had some disturbing news to tell about Qaddhafi. So, do you remember the image of Qaddhafi that was building up before the FN-resolution 1973? It was the image of the brutal dictator. Was it true? Yes, he was a dictator. Was he more brutal than the rest of the dictators in the world?

Well, now this professor I mentioned from PRIO, Ola Tunander, shows in his book, that there was in fact huge massacres on the black immigrant population, conducted in fact by the rebels, not Qaddhafi, and this happened before NATO came for a rescue (Human Rights Watch couldn´t find more than 2-300 people being killed by Qaddhafi when we sent our Norwegian F-16 to Libya.) So we went in to «rescue» rebels that was in fact conducting a massacre on the black immigrant population in Libya. These were the «good guys» we supported, in the air, and on ground. 

And now, what about Syria?  Is it a revolution going on where the people are rising up against a dictator? Or is the picture more complicated? This is a rhetorical question. Yes, it is more complicated. There are extreme sunnimuslims taking more and more over the uprising in Syria. What we saw started as big demonstrations and demands for reform by ordinary people are now being hijacked by extremists. And we know CIA have a training facility at the border of Turkey. And this issue, to put it short, is far more complicated than a poor people rising up against a brutal dictator.