SV sier en ting og gjør noe annet

 

SVs Snorre Valen forsøker å forsvare SV som fredsparti etter min replikk til Akhtar Chaudry. Men han gir ingen forklaring på hvorfor SV stemmer for videreføring av Afghanistankrigen enda et drøyt år. Dissens i regjering er som kjent mulig. Videre unnlater han helt å kommentere at SV gikk inn for bombing av Libya i 2011.

 

I mangel av et godt forsvar, kommer han i stedet med et fullstendig usaklig motangrep ved å slenge ut en grunnløs påstand om at jeg skal ha oppfordra til krig mot Israel i en demonstrasjon. Det jeg sa var følgende: «Israel har illegalt annektert et annets lands territorium. Det eneste andre tilfellet hvor en stat tilsvarende har annektert et annet lands territorium, var Iraks anneksjon av Kuwait i 1990. Skulle «verdenssamfunnet» vært konsekvent, burde det også gått til krig mot Israel.»

Det var hykleriet i «verdenssamfunnet» jeg påpekte, ingen oppfordring til krig.

Rødt eksisterte ikke i 1991, men både RV og SV gikk mot den første krigen mot Irak. FN skal reagere mot folkerettsbrudd, men krig skal være siste utvei når alt annet er prøvd. Alt annet var ikke prøvd. Og det samme gjelder i forhold til Israel. Her er ingenting prøvd.

Når jeg må imøtegå SVs påstand om fortsatt å være et fredsparti, er det blant annet fordi SV etter Kosovo 1999, Afghanistan-krigen og Libya 2011 har blitt et annet parti enn i 1991. Når det gjelder Afghanistankrigen, så vil SV med all sannsynlighet lydig stemme for ny krigsbevilgning i budsjettet for 2013.

Publisert i VG 15.11.2012.

Humanitarian interventions and the White Man´s burden

Innledning holdt på Globaliseringskonferansen søndag 4. november.

 

Norway is a different country than Great Britain, with a different historical background. Great Britain has a history of colonialism. Norway, as an independent state, has not. And the policy of «humanitarian interventions» can be seen as a follow-up of the line that Britain has followed since the colonial times, with a more paternalistic attitude towards people in their colonies and towards the countries they attack and invade in the wars we have seen the last decade.

In Norway the mentality of interventionism, as I see it, has another soil it grows out from.  Here the mentality is more the missionary man who «helps the poor people» against a brutal dictator. We save the poor people around the world -by humanitarian principles - and with the ideas of democracy and Womens rights. But the rhetoric is not that different in the invading countries. It just sounds different because of our different history. And the result is anyhow the same.

And now I just want to say a few words about the two more recent wars, the war in Libya and the ongoing war in Syria. I want to make a few comments about what we have witnessed in Libya, and then draw the lines to what is happening now in Syria. What was really going on in Libya? Ola Tunander, professor at The peace research institute in Oslo, in his newly released book Libyenkrigets geopolitikk - Humanitär intervensjon eller kolonialkrig? has written about how the Libyan uprising already from the beginning was infiltrated by foreign forces. There were 5000 Qatari special forces on the ground. They again were under the command of SAS, British special forces. The Tv-channel that were on the ground in Libya, was Al-Jazeera and Al-Jazeera is owned by one man, the emir of Qatar. And we now know that Al-Jazeera was on the ground several weeks before the war started, and when the international journalists came to Libya, they «took care of them» and channeled them to speak to the «right» families, who had some disturbing news to tell about Qaddhafi. So, do you remember the image of Qaddhafi that was building up before the FN-resolution 1973? It was the image of the brutal dictator. Was it true? Yes, he was a dictator. Was he more brutal than the rest of the dictators in the world?

Well, now this professor I mentioned from PRIO, Ola Tunander, shows in his book, that there was in fact huge massacres on the black immigrant population, conducted in fact by the rebels, not Qaddhafi, and this happened before NATO came for a rescue (Human Rights Watch couldn´t find more than 2-300 people being killed by Qaddhafi when we sent our Norwegian F-16 to Libya.) So we went in to «rescue» rebels that was in fact conducting a massacre on the black immigrant population in Libya. These were the «good guys» we supported, in the air, and on ground. 

And now, what about Syria?  Is it a revolution going on where the people are rising up against a dictator? Or is the picture more complicated? This is a rhetorical question. Yes, it is more complicated. There are extreme sunnimuslims taking more and more over the uprising in Syria. What we saw started as big demonstrations and demands for reform by ordinary people are now being hijacked by extremists. And we know CIA have a training facility at the border of Turkey. And this issue, to put it short, is far more complicated than a poor people rising up against a brutal dictator.

Demagogi for krisetider

Vi lever i en tid hvor kapitalistenes grådighet er rensa for enhver form for måtehold. Planetens gassbalanse endres på en måte som vil skape selvforsterkende og ustoppelig global oppvarming. Dette vil gi dramatiske forskyvninger i globale nedbørsmønstre, ødelegge store deler av verdens matproduksjon og gi dramatisk økning i sult og fattigdom verden over. I denne situasjonen jobber kapitalens politikere i ulike partifarger for å åpne for mer oljeboring i særlig sårbare og fiskerike områder i Arktis.

Samtidig pågår det over hele Europa en offensiv for å frata arbeidsfolk ansettelsesrettigheter, pensjonsrettigheter, rett til overtidsbetaling, rett til gratis høyskoleutdanning og en rekke andre goder som arbeiderbevegelsen tidligere har kjempet fram.

I denne situasjonen er det ikke rart at mange krefter på høyresida søker etter argumenter for å framstille sosialistiske partier som Rødt som noe annet enn det demokratiske alternativet til den borgerlig-“sosialdemokratiske” konsensuspolitikken vi faktisk er. Derfor får demagogien fra “Kommunismens Svartebok” en rolle med sin blanding av assosiativ skyldpåklistring, endimensjonale forklaringsmodeller, grunnløse tallkonstruksjoner og konsistent inkonsistente logikk.

Bård Larsen holder seg til denne retorikken. Han avfeier ethvert ansvar for 2. verdenskrig og Holocaust for de borgerlige liberale og konservative partiene som plasserte Hitler og Mussolini i maktposisjon gjennom å inkludere dem i koalisjonsregjeringer. Enhver systemkritisk sosialist skal derimot holdes ansvarlig for enhver forbrytelse begått av enhver person som har kalt seg kommunist.

Som “bevis” på at Rødt er noe annet enn det demokratiske sosialistpartiet vi faktisk er, trekker Larsen fram sin egen og andres elleville tolkning av følgende sitat fra partiprogrammet: “Historisk har makthaverne brukt alle tilgjengelige midler for å holde på sine privilegier.” Larsen og andre må gjerne komme med historiske eksempler på at kapitalistene har akseptert å bli fratatt maktposisjoner og eiendom av en demokratisk valgt venstreregjering uten å ta i bruk antidemokratiske metoder for å forsøke å stanse prosessen. Kuppforsøket mot den demokratisk valgte presidenten i Venezuela i 2002, er et ganske nytt eksempel som peker i motsatt retning. Sentralt i kuppforsøket sto den venezuelanske arbeidsgiverorganisasjonen Fedecámaras, søsterorganisasjonen til det NHO som finansierer Larsens lønn i Civita.

Les Bård Larsens innlegg Et politisk smertepunkt hos Civita.

Publisert i Klassekampen 04.09.2012.

Billig retorikk

Civitas Bård Larsen lar seg forutsigbart nok ikke affisere, verken av at jeg, i Klassekampen, eller Bjørnar Moxnes, i Aftenposten, presiserer utvetydig at Rødt utelukkende søker makt gjennom å overbevise et flertall av norske velgere, og at bruk av voldsmakt utelukkende er aktuelt som forsvar mot en utenlandsk invasjon eller som svar på et kupp mot en demokratisk valgt regjering. 

At kupp mot demokratisk valgte venstreregjeringer har vært og kan være en aktuell strategi for borgerlige krefter, trenger vi dessverre ikke å gå tilbake til Chile i 1973 for å finne eksempel på. Larsen unnlater hendig å svare på min utfordring om å bidra til at den norske høyresida bryter samarbeidet med politiske krefter som sto bak kuppforsøket i Venezuela i 2002.

I stedet fortsetter Larsen å holde seg til sin “guilt by association”-retorikk: For å sitere: “Det vi vet er at alle kommunistiske revolusjoner eller maktovertagelser har ført til enorme lidelser for befolkningen, utarming og økonomisk katastrofe samt selvfølgelige utrenskinger og massedrap per excellence.”

Siden slik retorikk synes å være det eneste språket Larsen forstår, la meg derfor senke meg ned mot hans nivå: Det vi vet er at det var liberale og konservative borgerlige partier som gjennom koalisjonsregjeringer brakte Mussolini og Hitler til makta. Liberale og konservative borgerlige krefter er derfor ansvarlige for at 70 millioner mennesker døde, bare mellom 1939 og 1945, heri inkluderte folkemordet på jøder og rom.

Vi vet også at mange borgerlige i Norge hadde sympati for Hitler og Mussolini. Det gikk så langt at Erna Solbergs lokallag inngikk listeforbund med Vidkun Quislings nazistiske Nasjonal Samling ved stortingsvalget i 1933. Vi snakker altså om Høyre, et parti som ble danna i 1883 for å bevare personlig kongemakt og bekjempe allmenn stemmerett. At dette partiet ikke har lagt seg selv ned i skam for over 100 år siden, er slik sett den politiske skandalen i Norge.

Les Bård Larsens innlegg En annen egen verden hos Civita.

Publisert i Klassekampen 31.08.2012.

Nei til statskupp

Det er selvsagt vanskelig å forklare noe til den som aktivt ikke ønsker å forstå, men overfor andre gir diskusjonen mellom Bjørgulv Braanen og Bård Larsen en mulighet til nok en gang å understreke at sosialistisk revolusjon og statskupp ikke bare er ulike ting men diametrale motsetninger.

En revolusjon defineres som en grunnleggende endring av samfunnsforholdene. Helt bokstavelig betyr det “å snu rundt”. Det sosialister ønsker å snu rundt, er de gjeldende maktforholdene hvor det er en ikke-valgt elite av kapitalister, konserndirektører og byråkrater og jurister i EU-systemet som tar mange av de viktigste beslutningene som gjelder folks liv. Rødt vil snu dette rundt. Vi vil ikke bare begrense denne elitens makt noe. Vi vil fjerne den fullstendig. Vi vil melde Norge helt ut av EØS og slik fjerne enhver makt som EU-byråkratiet har over samfunnsutviklinga i Norge. Vi vil videre at fellesskapet kompensasjonsfritt skal overta alle banker, finansinstitusjoner og store industribedrifter som utgjør maktgrunnlaget for kapitalister og direktører. De arbeidende lagene av folket skal bruke flertallet sitt til å fremme sine interesser, uten hensyn til interessene til dagens ikke-valgte elite. Siden en slik endring vanskelig kan defineres bare som en reform, blir det riktig å si at vi er et revolusjonært sosialistisk parti.

Rødt vil arbeide innenfor det politiske demokratiet vi har i dag for å overbevise et flertall om at demokratiet bør utvides til også å omfatte økonomien og dermed de spørsmålene som betyr mest i de fleste menneskers liv. Så lenge vi ikke lykkes med å overbevise et flertall om å ta makta fra EU-byråkrater, kapitalister og konserndirektører, vil det selvsagt heller ikke bli noen revolusjon.

I motsetning til alle partiene på dagens Storting, som alle har støttet bruk av norsk militærmakt for å fremme regimeendring i andre land, holder Rødt seg til Folkeretten og forsvarer bruk av vold utelukkende i selvforsvar. Det gjelder om Norge skulle bli utsatt for forsøk på invasjon fra andre land, slik vi ble i 1940. Det gjelder også om en demokratisk valgt regjering skulle bli utsatt for forsøk på kupp, uansett om dette skulle bli organisert av innenlandske eller utenlandske krefter.

Bård Larsen kan bidra til å legge enhver diskusjon om bruk av vold innenfor det norske politiske systemet død ved å erklære at i tilfellet det blir et sosialistisk flertall på Stortinget som vil iverksette overdragelse av kapitalistenes eiendommer til fellesskapet, vil han avvise enhver bruk av utenomparlamentariske midler for å omstyrte et slikt flertall. Hvis Larsen samtidig kunne overbevise sine meningsfeller på den norske høyresida om å bryte all kontakt med politiske krefter i Venezuela og andre land i Latin-Amerika som i nyere tid har forsøkt å bruke antidemokratiske virkemidler mot folkevalgte venstreregjeringer, ville det styrke troverdigheten i et slikt utsagn.

• Les Bård Larsens innlegg Den lage røde tråden hos Civita.
• Les Bjørgulv Braanens lederartikkel Totalitær fare hos Klassekampen.  

Publisert i Klassekampen 29.08.2012.