Demagogi for krisetider

Vi lever i en tid hvor kapitalistenes grådighet er rensa for enhver form for måtehold. Planetens gassbalanse endres på en måte som vil skape selvforsterkende og ustoppelig global oppvarming. Dette vil gi dramatiske forskyvninger i globale nedbørsmønstre, ødelegge store deler av verdens matproduksjon og gi dramatisk økning i sult og fattigdom verden over. I denne situasjonen jobber kapitalens politikere i ulike partifarger for å åpne for mer oljeboring i særlig sårbare og fiskerike områder i Arktis.

Samtidig pågår det over hele Europa en offensiv for å frata arbeidsfolk ansettelsesrettigheter, pensjonsrettigheter, rett til overtidsbetaling, rett til gratis høyskoleutdanning og en rekke andre goder som arbeiderbevegelsen tidligere har kjempet fram.

I denne situasjonen er det ikke rart at mange krefter på høyresida søker etter argumenter for å framstille sosialistiske partier som Rødt som noe annet enn det demokratiske alternativet til den borgerlig-“sosialdemokratiske” konsensuspolitikken vi faktisk er. Derfor får demagogien fra “Kommunismens Svartebok” en rolle med sin blanding av assosiativ skyldpåklistring, endimensjonale forklaringsmodeller, grunnløse tallkonstruksjoner og konsistent inkonsistente logikk.

Bård Larsen holder seg til denne retorikken. Han avfeier ethvert ansvar for 2. verdenskrig og Holocaust for de borgerlige liberale og konservative partiene som plasserte Hitler og Mussolini i maktposisjon gjennom å inkludere dem i koalisjonsregjeringer. Enhver systemkritisk sosialist skal derimot holdes ansvarlig for enhver forbrytelse begått av enhver person som har kalt seg kommunist.

Som “bevis” på at Rødt er noe annet enn det demokratiske sosialistpartiet vi faktisk er, trekker Larsen fram sin egen og andres elleville tolkning av følgende sitat fra partiprogrammet: “Historisk har makthaverne brukt alle tilgjengelige midler for å holde på sine privilegier.” Larsen og andre må gjerne komme med historiske eksempler på at kapitalistene har akseptert å bli fratatt maktposisjoner og eiendom av en demokratisk valgt venstreregjering uten å ta i bruk antidemokratiske metoder for å forsøke å stanse prosessen. Kuppforsøket mot den demokratisk valgte presidenten i Venezuela i 2002, er et ganske nytt eksempel som peker i motsatt retning. Sentralt i kuppforsøket sto den venezuelanske arbeidsgiverorganisasjonen Fedecámaras, søsterorganisasjonen til det NHO som finansierer Larsens lønn i Civita.

Les Bård Larsens innlegg Et politisk smertepunkt hos Civita.

Publisert i Klassekampen 04.09.2012.

Billig retorikk

Civitas Bård Larsen lar seg forutsigbart nok ikke affisere, verken av at jeg, i Klassekampen, eller Bjørnar Moxnes, i Aftenposten, presiserer utvetydig at Rødt utelukkende søker makt gjennom å overbevise et flertall av norske velgere, og at bruk av voldsmakt utelukkende er aktuelt som forsvar mot en utenlandsk invasjon eller som svar på et kupp mot en demokratisk valgt regjering. 

At kupp mot demokratisk valgte venstreregjeringer har vært og kan være en aktuell strategi for borgerlige krefter, trenger vi dessverre ikke å gå tilbake til Chile i 1973 for å finne eksempel på. Larsen unnlater hendig å svare på min utfordring om å bidra til at den norske høyresida bryter samarbeidet med politiske krefter som sto bak kuppforsøket i Venezuela i 2002.

I stedet fortsetter Larsen å holde seg til sin “guilt by association”-retorikk: For å sitere: “Det vi vet er at alle kommunistiske revolusjoner eller maktovertagelser har ført til enorme lidelser for befolkningen, utarming og økonomisk katastrofe samt selvfølgelige utrenskinger og massedrap per excellence.”

Siden slik retorikk synes å være det eneste språket Larsen forstår, la meg derfor senke meg ned mot hans nivå: Det vi vet er at det var liberale og konservative borgerlige partier som gjennom koalisjonsregjeringer brakte Mussolini og Hitler til makta. Liberale og konservative borgerlige krefter er derfor ansvarlige for at 70 millioner mennesker døde, bare mellom 1939 og 1945, heri inkluderte folkemordet på jøder og rom.

Vi vet også at mange borgerlige i Norge hadde sympati for Hitler og Mussolini. Det gikk så langt at Erna Solbergs lokallag inngikk listeforbund med Vidkun Quislings nazistiske Nasjonal Samling ved stortingsvalget i 1933. Vi snakker altså om Høyre, et parti som ble danna i 1883 for å bevare personlig kongemakt og bekjempe allmenn stemmerett. At dette partiet ikke har lagt seg selv ned i skam for over 100 år siden, er slik sett den politiske skandalen i Norge.

Les Bård Larsens innlegg En annen egen verden hos Civita.

Publisert i Klassekampen 31.08.2012.

Nei til statskupp

Det er selvsagt vanskelig å forklare noe til den som aktivt ikke ønsker å forstå, men overfor andre gir diskusjonen mellom Bjørgulv Braanen og Bård Larsen en mulighet til nok en gang å understreke at sosialistisk revolusjon og statskupp ikke bare er ulike ting men diametrale motsetninger.

En revolusjon defineres som en grunnleggende endring av samfunnsforholdene. Helt bokstavelig betyr det “å snu rundt”. Det sosialister ønsker å snu rundt, er de gjeldende maktforholdene hvor det er en ikke-valgt elite av kapitalister, konserndirektører og byråkrater og jurister i EU-systemet som tar mange av de viktigste beslutningene som gjelder folks liv. Rødt vil snu dette rundt. Vi vil ikke bare begrense denne elitens makt noe. Vi vil fjerne den fullstendig. Vi vil melde Norge helt ut av EØS og slik fjerne enhver makt som EU-byråkratiet har over samfunnsutviklinga i Norge. Vi vil videre at fellesskapet kompensasjonsfritt skal overta alle banker, finansinstitusjoner og store industribedrifter som utgjør maktgrunnlaget for kapitalister og direktører. De arbeidende lagene av folket skal bruke flertallet sitt til å fremme sine interesser, uten hensyn til interessene til dagens ikke-valgte elite. Siden en slik endring vanskelig kan defineres bare som en reform, blir det riktig å si at vi er et revolusjonært sosialistisk parti.

Rødt vil arbeide innenfor det politiske demokratiet vi har i dag for å overbevise et flertall om at demokratiet bør utvides til også å omfatte økonomien og dermed de spørsmålene som betyr mest i de fleste menneskers liv. Så lenge vi ikke lykkes med å overbevise et flertall om å ta makta fra EU-byråkrater, kapitalister og konserndirektører, vil det selvsagt heller ikke bli noen revolusjon.

I motsetning til alle partiene på dagens Storting, som alle har støttet bruk av norsk militærmakt for å fremme regimeendring i andre land, holder Rødt seg til Folkeretten og forsvarer bruk av vold utelukkende i selvforsvar. Det gjelder om Norge skulle bli utsatt for forsøk på invasjon fra andre land, slik vi ble i 1940. Det gjelder også om en demokratisk valgt regjering skulle bli utsatt for forsøk på kupp, uansett om dette skulle bli organisert av innenlandske eller utenlandske krefter.

Bård Larsen kan bidra til å legge enhver diskusjon om bruk av vold innenfor det norske politiske systemet død ved å erklære at i tilfellet det blir et sosialistisk flertall på Stortinget som vil iverksette overdragelse av kapitalistenes eiendommer til fellesskapet, vil han avvise enhver bruk av utenomparlamentariske midler for å omstyrte et slikt flertall. Hvis Larsen samtidig kunne overbevise sine meningsfeller på den norske høyresida om å bryte all kontakt med politiske krefter i Venezuela og andre land i Latin-Amerika som i nyere tid har forsøkt å bruke antidemokratiske virkemidler mot folkevalgte venstreregjeringer, ville det styrke troverdigheten i et slikt utsagn.

• Les Bård Larsens innlegg Den lage røde tråden hos Civita.
• Les Bjørgulv Braanens lederartikkel Totalitær fare hos Klassekampen.  

Publisert i Klassekampen 29.08.2012.