Appell "Mot overvåkning"

4. juli er USAs nasjonaldag. Den er basert på da USA fikk underskrevet uavhengighetserklæringen av Kongeriket Storbritannia (1707–1800) den 4. juli 1776.

Det må være med en viss emmen smak i munnen at norske og europeiske myndigheter gratulerer USA med dagen.

Edward Joseph Snowden, en amerikansk IT-tekniker, som jobbet i Booz Allen Hamilton og var utplassert i National Security Agency da han for en måned siden lekket graderte opplysninger om det amerikanske etterretningsprogrammet PRISM til The Guardian og The Washington Post.

USA har blant annet avlyttet EUs ambassader og kontorer både i New York og Brussel. Det kan sies mye om EU-toppene. Men Martin Schulz, Manuel Barroso og Lady Ashton planlegger neppe terrorangrep eller statskupp i USA.
Ifølge Der Spiegel blir 20 millioner tyske telefonsamtaler overvåket fra USA på en helt alminnelig dag. Og vi kan jo spekulere i hvor mange telefonsamtaler USA følger med på hver dag her Norge.
Snowden har spilt russisk rullett med sin egen framtid ved å tørre å vise fram hva USA utsetter vanlige folk for. USA gjør hva de vil. Ingen regjeringer reagerer med sanksjoner av noe slag på at deres egne innbyggere har blitt overvåka, og ingen vil gi Snowden beskyttelse og politisk asyl. I stedet stiller de seg til disposisjon som USAs villige blodhunder for å lete opp denne mannen, som kan bli stående som en av de viktige varslerne i USAs historie.
Snowden har avslørt en overvåkning som er I STRID MED menneskerettighetene, og det er altså slik at vi har en regjering OG en opposisjon i dette landet som ikke er villige til å gi Snowden politisk asyl i Norge. Det skal vi huske neste gang samtlige av de partiene som i dag sitter på Stortinget, snakker om at "vi må forsvare menneskerettighetene". Det blir bare ikke troverdig.

Det blir heller ikke troverdig tatt i betraktning at det ikke er første gang norske myndigheter ser igjennom fingrene når det gjelder USAs  overvåking av norske borgere. For et par år siden avslørte TV2 at USA siden våren 2000 har bygd opp etteretningsgruppen "Surveillance Detection Unit" i Oslo.

Hensikten skal ha vært å drive systematisk overvåking av den norske befolkninga.
Hovedkvarteret var i den såkalte Handelsbygningen, like ovenfor den amerikanske ambassaden i Oslo.
Gruppen besto av tidligere politi- og forsvarsfolk som overvåka ambassade-området, og fulgte med på demonstrasjoner rundt omkring i Oslo.
Og de rapporterte det de fant ut, blant annet om mange av oss som står her på demonstrasjonen i dag, inn til den amerikanske ambassaden i Oslo. Norske politimyndigheter og diplomatseksjonen i Utenriksdepartementet var orientert om virksomheten, men gjorde ingenting for å stanse den.
Rødt gikk i november 2010 til anmeldelse av disse spionene, men saken ble henlagt og  norske myndigheter fant det ikke en gang for godt å skattlegge de pengene disse spionene hadde fått utbetalt svart fra amerikanerne.  Hadde det vært noen som mottok urettmessig trygd for en brøkdel av disse beløpene hadde de havna innafor murene i flere år!
Det ambassadesaken og Snowden-saken viser oss er sjølsagt at supermakta USA fremdeles gjør hva de vil her i verden, og at det er du og jeg som betaler prisen. Det viser oss også den mangelen på demokratisk ryggrad til de som sitter på Stortinget har når de ikke er villige til å beskytte oss vanlige folk i dette landet mot overvåkning.
Ja, vi kan jo spørre oss om hvilket rettsvern og hvilke menneskerettigheter vi vanlige folk har i dette landet og over hele Europa, hvor vi ser at de som skal forsvare demokratiet, det vil si de som er valgt inn i demokratiets høyborg; storting og parlament, ikke står opp for å forsvare oss, men gang på gang tar side med en brutal og undertrykkende overvåkningsstat som USA.
Og dette er alvorlig. Det kan i ytterste konsekvens bli farlig for oss. I en mer tilspissa situasjon så kan vi spørre oss: vil de som i dag er valgt inn på Stortinget stå på vanlige folk sin side eller vil de velge å ta side med USA? I så fall så er jo i praksis demokratiet og menneskerettighetene kasta på båten i dette landet, og vi kan jo bare formelt søke statsborgerskap i USA alle sammen!
Så i dag kan jeg ikke si at jeg gleder meg på vegne at USA som feirer sin egen uavhengighet. Når USA i så stor grad fratar hele land deres uavhengighet, så mister begrepet uavhengighet ressonans inn i virkelighetens verden. Uavhengighet et begrep statsledere og politikere kan smykke seg med, men jeg tror på praksis; ikke på ord. De som sitter i vårt eget storting har litt å bevise nå, og det første steget de kan ta for å gjenvinne troverdigheten når de prater om at Norge er en uavhengig nasjon og at vi forfekter ytringsfrihet og menneskerettigheter, er å følge Rødt sin oppfordring og i anstendighetens navn gi Edward Snowden politisk asyl!

Politisk TV-reklame og demokrati

(Noen tanker jeg gjorde meg i forkant av debatt på Dagsnytt18 i dag mot Høyres Olemic Thommessen)

Det å åpne for politisk TV-reklame er det samme som å endre spillereglene i demokratiet bort fra vanlige folk med vanlige inntekter, i favør av rike selskaper og enkeltpersoner. Det er derfor helt forståelig at Høyre, partiet for de rike spekulanter og selskaper som ønsker å få fingrene dypere inn i statskassa, kjemper for dette.

TV-reklame er et mye kraftigere og mer direkte virkemiddel inn mot velgerne enn andre former for reklame som er tillatt i dag. I land som tillater TV-reklame, dreies størstedelen av valgkampen inn mot å finne pengesterke givere som kan gi partiet mest mulig muskler inn i kampen om de mest lukrative reklameinnslagene på de mest sette programmene. USA er TV-reklamens land, mens Norge er blant landene som har minst rom for TV-reklame. Det er ingen tvil om at Norge har et mye mer aktivt og deltakende demokrati enn USA. Rødt vil bevare det norske demokratiet i stedet for å amerikanisere både demokratiet og økonomien, slik Høyre vil, uten å våge å si direkte.

I land med omfattende politisk TV-reklame, korrumperes det politiske systemet. Partiene blir så avhengige av støtten fra pengesterke givere, at disse i praksis kan diktere politikken de folkevalgte fører. Dette ser vi veldig tydelig i USA. Finansnæringa er den viktigste giveren til begge de store partiene, og det er derfor ingen tilfeldighet at USA vedtok en redningspakke for bankene som berga aksjonærene og direktørene og deres gullpensjoner på bekostning av skattebetalerne. Da Norge hadde en tilsvarende finanskrise tidlig på 1990-tallet, berga staten vanlige folks innskuddskontoer og sørga for videre drift i bankene, men aksjærenes eierandeler ble nulla ut da bankene var de facto konkurs. Noe tilsvarende ville neppe vært mulig om Norge hadde hatt fritt fram for politisk TV-reklame på lik linje med USA. Det er liten tvil om at finansbransjen vil være blant de første som vil benytte seg av en slik mulighet til å fremme sin agenda politisk også i Norge.

Åpning for TV-reklame vil være negativt for næringsutviklinga i Norge fordi det vil dreie kapital som kunne vært investert i utvikling av ny miljøvennlig teknologi og nye produkter som verden trenger, i stedet vil bli investert i virksomheter som forsøker å melke skattepenger, for eksempel private skoler og helseforetak. Virksomhetene knytta til NHO Service vil være blant de første til å kaste seg over mulighetene politisk TV-reklame gir til å gi en villedende framstillinga av konkurranseutsetting og profitt på velferdstjenester til å fremme sine egne forretningsinteresser, på bekostning av offentlig velferd. Når slike virksomheter blir lønnsomme på grunn av de rammebetingelsene reklamebetalte politikere vil gi dem, vil mer av kapitalen gå inn i slike virksomheter og mindre inn i å utvikle et framtidsretta næringsliv i Norge.

Liberal debattstil

(Svarinnleggg til Civita i dagens Klassekampen)

I tillegg til å påstå at jeg har dårlig debattstil, fortsetter Bård Larsen og Morten Kinander i sitt sluttinnlegg 29.6 å legge til grunn at Rødt er for statskupp i Norge. I følge dem “går det ikke i hop” at Rødt vil arbeide for en fredelig overgang til sosialisme når det samtidig står i programmet at borgerskapet må avvæpnes. Når jeg forklarer at dette handler om organisatoriske tiltak og personutskiftninger i det militære for å unngå forsøk på militærkupp etter en sosialistisk valgseier, mener de seg i sin liberale rett til å avvise denne forklaringa fordi den “faller på sin egen tåpelighet”.   

Men norske liberalere fortsetter altså å hylle kupptilhengere fra Venezuela som menneskerettsforskjempere på Oslo Freedom Forum, og fortsetter konsekvent å omtale demokratisk valgte sosialistiske regjeringer i andre land som autoritære og implisitt illegitime.

Det er ikke nytt at liberalere har sin egen forståelse av menneskerettighetene, hvor kapitalisters private eiendomsrett sees som en menneskerett, på tross av at også Larsen og Kinander nå erkjenner at denne “sentrale menneskeretten” ikke omtales med et eneste ord i den juridisk bindende FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. Det er heller ikke nytt at liberalere tar seg friheten til å tolke det sosialister sier og skriver på sin helt egne måte, for å bygge opp om retorikken om at alle som er for demokratisk styring av økonomien egentlig er for statskupp og diktatur.

Liberal løgn

 (Svar til Civitas Bård Larsen og Morten Kinander i dagens Klassekampen)

I sitt svarinnlegg til meg 26. juni, framsetter Civitas Bård Larsen og Morten Kinander to påstander som er påviselig feilaktige. For det første hevder de at privat eiendomsrett er nedfelt i Konvensjonen om Sivile og Politiske Rettigheter. Det er nok en misoppfatning som må skrives på kontoen for uvitenhet og liberal ønsketenkning. Men som fast ansatte ved en norsk politisk tenketank, må Larsen og Kinander antas å være såpass orienterte at den grovt feilaktige påstanden om at Rødt har “programfestet statskupp mot det norske sosialdemokratiet”, ikke kan antas å være noe annet enn en bevisst løgn.

Rødt arbeider for sosialisme ene og aleine med fredelige og demokratiske midler. Etter en sosialistisk valgseier har imidlertid historien vist oss gjentatte ganger at borgerlige krefter nekter å akseptere tiltak som begrenser kapitalistenes private eiendomsrett, og er mer enn villige til å ta i bruk militærkupp som kampmiddel, om det er mulig. Det var derfor en stor feil som kosta det chilenske folket dets frihet, da Salvador Allende, etter sin valgseier i 1970, unnlot å skifte ut de øverste militære med bånd til borgerskapet med offiserer som var lojale mot demokratiet. 

Den samme feilen gjentok Hugo Chavez etter sin valgseier i 1998, da også han unnlot å gjennomføre utskiftninger i militærledelsen for å sikre lojalitet til den demokratisk valgte regjeringa. Men i Venezuela fikk folket likevel til slutt “avvæpna borgerskapet” etter tre dager med demokratisk massemobilisering, etter militærkuppet i 2002. De øverste offiserene som hadde innsatt presidenten for Venezuelas arbeidsgiverforening - søsterorganisasjonen til NHO - Civitas hovedsponsor, som ny president, ble arrestert og fjerna fra sine posisjoner. Men sjøl etter et gjennomført kuppforsøk, blir slike tiltak for å sikre demokratiet mot kupp naturligvis omtalt som “autoritære” av den venezuelanske høyresida og deres nære venner i Oslo Freedom Forum og Civita.

Om å ære demokratimotstandere

(Svar til Bård Larsen og Morten Kinander i dagens Klassekampen)

Bård Larsen og Morten Kinander skriver 22. juni at de ser det som en ære å bli kalt reaksjonære og antidemokratiske av Rødt. Til det er det bare å si vel bekomme, men de unngår å svare på det konkrete innholdet i min kritikk 20. juni av deres og Oslo Freedom Forums perspektiv på menneskerettighetene. I motsetning til hva Larsen og Kinander legger til grunn, har jeg ikke skrevet at liberalisme helt generelt er reaksjonært og antidemokratisk. Til det er liberalismebegrepet alt for flertydig. I USA oppfattes for eksempel begrepet “Liberal” som synonym for venstreorientert. 

Det jeg har påpekt, er at både de tidlige opplysningstidsfilosofene og de første som kalte seg liberalere var aktive motstandere av demokrati. 

1800-tallets liberalere mente at allmenn stemmerett ville lede til et autoritært samfunn, et “proletariatets diktatur”, fordi det kunne det lede til inngrep mot den private eiendomsretten som liberalerne så som en grunnleggende menneskerett. Det som er reaksjonært og antidemokratisk er å snu forståelsen av menneskerettighetene tilbake til “den opprinnelige tanken, slik det ble utformet hos opplysningstidstenkerne”, for å sitere fra Larsens og Kinanders kronikk 15. juni. For her var altså overklassens eiendomsrett definert som en menneskerett, noe den ikke er i noen av FNs menneskerettighetskonvensjoner i dag, mens alles rett til å stemme ved valg og organisere seg og kjempe i fagforeninger, som er anerkjente rettigheter i FNs Konvensjon om sivile og politiske rettigheter i dag, altså ikke var del av den opprinnelige tanken.  

Hva dette innebærer i praksis i dag, blir tydelig når Larsen og Kinander omtaler Venezuela som et “autoritært land”. Det å omtale et land som autoritært på tross av at alle slags partier kan stille til valg, på tross av at det er en levende og fri opposisjonspresse og på tross av at valggjennomføringa beskrives som plettfri av uavhengige observatører, blir bare mulig i lys av det opprinnelige liberale perspektivet på menneskerettighetsbegrepet, hvor alle myndigheter som griper inn mot overklassens egendefinerte eiendomsrett, uavhengig av om de er demokratisk valgte eller ikke-valgte, omtales som autoritære.

Det å karakterisere demokratisk valgte presidenter og regjeringer som autoritære, er å gi legitimitet til de som søker å omstyrte resultatene av demokratiske valg med militærkupp eller økonomisk sabotasje. Enda tydeligere blir dette når politikere som har vært direkte involvert i slike forsøk på å omstyrte demokratiet æres som menneskerettighetsforkjempere på Oslo Freedom Forum. Oslo Freedom Forum representerer dermed en trussel mot de sivile og politiske menneskerettighetene i alle land hvor folkeflertallet har valgt å prioritere det å bruke statsmakta til å oppfylle begge FNs konvensjoner om menneskelige rettigheter, framfor å ære liberalernes 1800-tallsforestilling om overklassens eiendomsrett som en uangripelig menneskerett.

Antidemokratisk liberalisme

Antidemokratisk liberalisme

(Kronikk på trykk i dagens Klassekampen)

Ved å plassere det demokratiske Venezuela i kategorien “autoritære nasjoner”, avslører Morten Kinander og Bård Larsen den demokratifiendtlige grunnholdninga i klassisk liberalisme.

Morten Kinander og Bård Larsen gir sitt svar til kritikken som har blitt reist mot menneskerettighetsprofilen til Oslo Freedom Forum i en kronikk i Klassekampen 15. juni. Der skriver de at “selv om mye av oppmerksomheten har vært rettet mot deltakerlisten, kan det virke som det er OFFs liberale profil som plager kritikerne mest”. Hva som menes med “liberal profil” når det er snakk om menneskerettighetene, utdyper de også: “Menneskerettighetenes fundament er at individer eller mindretallet skal sikres mot overgrep fra flertallet, fellesskapet, nasjonen eller gruppen. Kjernen i menneskerettighetslogikken er altså en begrensning av statens makt, og det er denne kjernen som OFF har valgt å ha som utgangspunkt”. 

Kinander og Larsen har helt rett dette var opphavet til ideen om menneskerettighetene, slik de ble utforma av de klassiske opplysningstidstenkerne, og videreført av liberalere på 1800-tallet. Den kanskje aller mest betydningsfulle av opplysningstidsfilosofene, John Locke, var for eksempel ikke opptatt av å avskaffe slaveriet, som fra et moderne syn på menneskerettighetene måtte bli ansett som det mest presserende menneskerettighetsproblemet i Lockes samtid. Det som opptok John Locke i særlig grad, var å legge begrensninger på statens inngrep mot mennesker av hans egen stand, og da spesielt mot deres private eiendom. 

Begrepet liberal i politisk sammenheng først brukt tidlig på 1800-tallet. I følge historikerne Palmer, Colton og Kramer (2007), var de tidlige liberalerne “forretningsmenn og profesjonsutøvere, sammen med forretningsorienterte landeiere som ønsket å utbedre sine eiendommer. [...] De satte stor pris på parlamentarisk eller representativt styre som arbeidet gjennom fornuftsbasert diskusjon og lovgiving, med ansvarlige ministre og upartisk og lovlydig administrasjon. [...] De var ikke demokrater; de var generelt motstandere av å gi alle menn stemmerett i frykt for hva “bermens styre” ville kunne medføre av ekstreme og irrasjonelle politiske handlinger” (min oversettelse side 445-46).

Kinander og Larsen har altså rett i at liberale perspektivet på menneskerettighetene fra 1800-tallet, med rot hos opplysningstidsfilosofene, er noe ganske annet enn menneskerettighetene slik de kommer til uttrykk i FNs menneskerettighetskonvensjoner. Mens vern av overklassens private eiendomsrett ble ansett som en sentral menneskerett både av John Locke og 1800-tallets liberale, finns det ikke et ord om privat eiendomsrett i noen av FNs menneskerettighetskonvensjoner, verken i Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter eller i Konvensjonen om sosiale og økonomiske rettigheter. Den sistnevnte anerkjenner derimot blant annet retten til mat, arbeid, bolig og helsestell. 

Ettersom grunnleggeren av Oslo Freedom Forum er fra Latin-Amerika, er det verken overraskende eller problematisk at forumet har et sentralt fokus nettopp på Latin-Amerika. Gitt at en fri markedsøkonomi forutsetter at milliarder av mennesker må frarøves de rettighetene som står nedfelt i Konvensjonen om sosiale og økonomiske rettigheter, er det heller ikke overraskende at Kinander og Larsen ønsker å avskrive disse som produkter av den kalde krigen. Det liberale perspektivet til Oslo Freedom Forum kommer imidlertid også til uttrykk i hvordan de rettighetene som er nedfelt i Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter blir behandla. Denne konvensjonen understreker for det første at alle mennesker har rett til å stemme og delta i det politiske livet. Den framhever også retten til fagorganisering og streikerett, med eksplisitt referanse til ILO-konvensjonen om faglige rettigheter. Det faktum at faglige tillitsvalgte og aktivister utsettes for omfattende og systematisk forfølgelse og undertrykking land som Colombia, Honduras, Chile og Paraguay, blir ikke via noen oppmerksomhet på Oslo Freedom Forum. I stedet blir misfornøyde overklassepolitikere og dårlige tapere fra demokratiske valg i Venezuela presentert som menneskerettighetsforkjempere og stilt på linje med ekte menneskerettighetsforkjempere som kjemper mot ekte diktaturer i andre deler av verden. 

Når Kinander og Larsen i kronikken sin plasserer Venezuela i kategorien “autoritær nasjon”, gjør de det vel vitende om at landet har gjennomført en serie med demokratiske flerpartivalg, som alle har vært godkjent som plettfrie av nøytrale internasjonale observatører, som Cartersenteret i USA. De er også vel vitende om at Venezuela har en breiere demokratisk deltakelse, med høyere frivillig valgdeltakelse, enn i noe annet land i Latin-Amerika. Grunnlaget for å karakterisere den demokratisk valgte statsledelsen i Venezuela for “autoritær”, ligger altså ikke i det moderne demokratiske perspektivet på sivile og politiske rettigheter som ligger i FN-konvensjonen, men i det liberale, og historisk antidemokratiske, perspektivet på menneskerettigheter som noe som handler om å beskytte de eiendomsbesittende klassenes interesser mot statlige inngrep.

John Locke og andre opplysningstidsfilosofer skal anerkjennes for å ha brakt fram nye ideer som har blitt videreutvikla fram mot vår tid.  Noe helt annet er det i dag å ønske å gå tilbake til opplysningstidsfilosofenes og 1800-talls-liberalernes perspektiv på menneskerettighetene, på bekostning av den moderne og demokratiske forståelsen av menneskerettighetene som kommer til uttrykk i FNs to konvensjoner om menneskelige rettigheter. Selv om det til Oslo Freedom Forum også inviteres mange reelle demokrati- og menneskerettighetsforkjempere, er konferansens liberale perspektiv reaksjonært og antidemokratisk. Rødt mener derfor at de som vil drive definisjonskamp for å reversere menneskerettighetstenkninga tilbake til et liberalt 1800-tallsperspektiv, bør få gjøre dette helt uten norsk statsstøtte.

Appell på Al-Nakba demonstrasjonen i dag utenfor Stortinget

Kjære Palestinavenner! 

Grunnleggelsen av staten Israel i 1948 regnes som begynnelsen på Al-Nakba, og 15. mai er derfor en viktig minnedag i den palestinske kalenderen.

Og hvorfor er denne dagen fremdeles viktig å minnes? 
Etter 2. verdenskrig er det ikke noe annet land i verden som har gjort hva Israel har gjort og fremdeles gjør, og samtidig slipper unna med det. Og da tenker jeg ikke på dette med piratvirksomhet og bruk av elektrosjokkvåpen mot fredsaktivister som ikke gjør motstand når de forsøker å frakte mat og medisiner inn i Gaza. Da tenker jeg ikke på tortur av palestinske tenåringer i de beryktede israelske fengslene. Da tenker jeg ikke på de mange som blir drept av israelske sikkerhetsstyrker på patrulje. Men jeg tenker på det å annektere et annet land. 

Denne prosessen starta da staten Israel ble oppretta for 65 år siden. 
750 000 palestinere ble fordrevet fra hjemmene sine og 530 palestinske landsbyer ble tømt og overtatt av israelere. FNs resolusjon 194, punkt 11, fra 1948, fastslår flyktningenes rett til tilbakevending, men denne er blitt totalt ignorert av alle de landene som kunne lagt et press på Israel, inklusive Norge. 

Og denne totale mangelen på vilje til å reagere mot Israels overgrep mot palestinerne har fortsatt fram til i dag uten at verdenssamfunnet har grepet inn.
Dag for dag gjennomfører de israelske settlerne på Vestbredden og i Øst-Jerusalem nyokkupasjoner av palestinsk land. Dette innlemmes så meter for meter, bolig for bolig, åker for åker i Israels land.
Utallige FN-resolusjoner fordømmer Israels anneksjon av palestinsk jord. Men ingenting skjer.

Et fattig folk, fratatt det landet de bygde, det landet de dyrka og det landet de oppdro sine barn i. Et land med grønne lunger, som nå er omgjort til ørken fordi Israel kanaliserer vannet inn til sine områder. Et land hvor kristne, jøder og muslimer levde side om side. Et land som nå er omgjort til verdens gjenværende apartheid-stat og verdens mest enestående anneksjonsmakt.

FNs gjentatte fordømmelser av Israels anneksjon av palestinsk jord har altså aldri -og jeg understreker- aldri, fått noen praktiske konsekvenser for Israel som begrenser deres framferd.

Dette er egentlig så oppsiktsvekkende i internasjonal sammenheng at det helst ikke bør tales høyt om. Det kan forstyrre arbeidsroen til USA-allierte regjeringer. Men la oss gi vår egen regjering ufred i arbeidet! Det slette, hyklersk slette arbeidet en hver norsk regjering i alle disse årene har gjort ved å ikke presse på i FN for at Israel skal bli utsatt for sanksjoner som matcher de forbrytelsene de har begått.

Og harmet, det innestengte sinnet mot den brutale og direkte folkerettsstridige behandlingen av det palestinske folk har fått et helt Midtøsten samla i et klart og tydelig budskap, som knapt høres i det norske storting.

Vestens dominerende imperialiststat USA og dets vasaller sitter foreløpig med fingrene i ørene men ikke med hendene i fanget. De lar Israel få fortsette sin apartheid-politikk og det er derfor vi som står her fremdeles må kreve av vårt eget Storting at de skal presse Israel til å :

• La de palestinske flyktningene komme hjem.
• Fjern de ulovlige israelske bosetningene.
• Okkupasjonen må opphøre.

Og sist, men ikke minst; så lenge dette fortsetter må vi også kreve av våre folkevalgte at de skal vedta:

• Boikott av staten Israel!

Takk for meg!