Antidemokratisk liberalisme

Antidemokratisk liberalisme

(Kronikk på trykk i dagens Klassekampen)

Ved å plassere det demokratiske Venezuela i kategorien “autoritære nasjoner”, avslører Morten Kinander og Bård Larsen den demokratifiendtlige grunnholdninga i klassisk liberalisme.

Morten Kinander og Bård Larsen gir sitt svar til kritikken som har blitt reist mot menneskerettighetsprofilen til Oslo Freedom Forum i en kronikk i Klassekampen 15. juni. Der skriver de at “selv om mye av oppmerksomheten har vært rettet mot deltakerlisten, kan det virke som det er OFFs liberale profil som plager kritikerne mest”. Hva som menes med “liberal profil” når det er snakk om menneskerettighetene, utdyper de også: “Menneskerettighetenes fundament er at individer eller mindretallet skal sikres mot overgrep fra flertallet, fellesskapet, nasjonen eller gruppen. Kjernen i menneskerettighetslogikken er altså en begrensning av statens makt, og det er denne kjernen som OFF har valgt å ha som utgangspunkt”. 

Kinander og Larsen har helt rett dette var opphavet til ideen om menneskerettighetene, slik de ble utforma av de klassiske opplysningstidstenkerne, og videreført av liberalere på 1800-tallet. Den kanskje aller mest betydningsfulle av opplysningstidsfilosofene, John Locke, var for eksempel ikke opptatt av å avskaffe slaveriet, som fra et moderne syn på menneskerettighetene måtte bli ansett som det mest presserende menneskerettighetsproblemet i Lockes samtid. Det som opptok John Locke i særlig grad, var å legge begrensninger på statens inngrep mot mennesker av hans egen stand, og da spesielt mot deres private eiendom. 

Begrepet liberal i politisk sammenheng først brukt tidlig på 1800-tallet. I følge historikerne Palmer, Colton og Kramer (2007), var de tidlige liberalerne “forretningsmenn og profesjonsutøvere, sammen med forretningsorienterte landeiere som ønsket å utbedre sine eiendommer. [...] De satte stor pris på parlamentarisk eller representativt styre som arbeidet gjennom fornuftsbasert diskusjon og lovgiving, med ansvarlige ministre og upartisk og lovlydig administrasjon. [...] De var ikke demokrater; de var generelt motstandere av å gi alle menn stemmerett i frykt for hva “bermens styre” ville kunne medføre av ekstreme og irrasjonelle politiske handlinger” (min oversettelse side 445-46).

Kinander og Larsen har altså rett i at liberale perspektivet på menneskerettighetene fra 1800-tallet, med rot hos opplysningstidsfilosofene, er noe ganske annet enn menneskerettighetene slik de kommer til uttrykk i FNs menneskerettighetskonvensjoner. Mens vern av overklassens private eiendomsrett ble ansett som en sentral menneskerett både av John Locke og 1800-tallets liberale, finns det ikke et ord om privat eiendomsrett i noen av FNs menneskerettighetskonvensjoner, verken i Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter eller i Konvensjonen om sosiale og økonomiske rettigheter. Den sistnevnte anerkjenner derimot blant annet retten til mat, arbeid, bolig og helsestell. 

Ettersom grunnleggeren av Oslo Freedom Forum er fra Latin-Amerika, er det verken overraskende eller problematisk at forumet har et sentralt fokus nettopp på Latin-Amerika. Gitt at en fri markedsøkonomi forutsetter at milliarder av mennesker må frarøves de rettighetene som står nedfelt i Konvensjonen om sosiale og økonomiske rettigheter, er det heller ikke overraskende at Kinander og Larsen ønsker å avskrive disse som produkter av den kalde krigen. Det liberale perspektivet til Oslo Freedom Forum kommer imidlertid også til uttrykk i hvordan de rettighetene som er nedfelt i Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter blir behandla. Denne konvensjonen understreker for det første at alle mennesker har rett til å stemme og delta i det politiske livet. Den framhever også retten til fagorganisering og streikerett, med eksplisitt referanse til ILO-konvensjonen om faglige rettigheter. Det faktum at faglige tillitsvalgte og aktivister utsettes for omfattende og systematisk forfølgelse og undertrykking land som Colombia, Honduras, Chile og Paraguay, blir ikke via noen oppmerksomhet på Oslo Freedom Forum. I stedet blir misfornøyde overklassepolitikere og dårlige tapere fra demokratiske valg i Venezuela presentert som menneskerettighetsforkjempere og stilt på linje med ekte menneskerettighetsforkjempere som kjemper mot ekte diktaturer i andre deler av verden. 

Når Kinander og Larsen i kronikken sin plasserer Venezuela i kategorien “autoritær nasjon”, gjør de det vel vitende om at landet har gjennomført en serie med demokratiske flerpartivalg, som alle har vært godkjent som plettfrie av nøytrale internasjonale observatører, som Cartersenteret i USA. De er også vel vitende om at Venezuela har en breiere demokratisk deltakelse, med høyere frivillig valgdeltakelse, enn i noe annet land i Latin-Amerika. Grunnlaget for å karakterisere den demokratisk valgte statsledelsen i Venezuela for “autoritær”, ligger altså ikke i det moderne demokratiske perspektivet på sivile og politiske rettigheter som ligger i FN-konvensjonen, men i det liberale, og historisk antidemokratiske, perspektivet på menneskerettigheter som noe som handler om å beskytte de eiendomsbesittende klassenes interesser mot statlige inngrep.

John Locke og andre opplysningstidsfilosofer skal anerkjennes for å ha brakt fram nye ideer som har blitt videreutvikla fram mot vår tid.  Noe helt annet er det i dag å ønske å gå tilbake til opplysningstidsfilosofenes og 1800-talls-liberalernes perspektiv på menneskerettighetene, på bekostning av den moderne og demokratiske forståelsen av menneskerettighetene som kommer til uttrykk i FNs to konvensjoner om menneskelige rettigheter. Selv om det til Oslo Freedom Forum også inviteres mange reelle demokrati- og menneskerettighetsforkjempere, er konferansens liberale perspektiv reaksjonært og antidemokratisk. Rødt mener derfor at de som vil drive definisjonskamp for å reversere menneskerettighetstenkninga tilbake til et liberalt 1800-tallsperspektiv, bør få gjøre dette helt uten norsk statsstøtte.