Selvkritikk, ikke selvpisking

(Debattinnlegg på trykk i dagens Klassekampen)

Tidligere ansatt i SVs stortingssekretariat, Thor Egil Braadland, tar 15.1. et hardt oppgjør med Hans Ebbing for offentlig å ha kritisert partiets veivalg og partidemokrati. Ebbing får på pukkelen for blant annet å mene at det at landsmøtets aksept for partiledelsens allerede iverksatte vedtak om å støtte norsk deltakelse i Libyakrigen, ikke er et godt eksempel på partidemokrati. 

Før dette landsmøtet var jeg selv medlem av SV, og som SV-medlem ble jeg aldri invitert til å være med på å diskutere om Norge skulle slutte seg til denne tredje NATO-krigen på 12 år. Braadland har derimot rett i at flertallet av SVs gjenværende aktive medlemmer åpenbart har akseptert både vedtaket og behandlingsmåten. Jeg gjorde ikke det, og tok konsekvensen og meldte meg ut.

På det tidspunktet SV-landsmøtet 2011 pågikk, var det for meg og mange andre ikke fnugg av tvil om at NATOs mål med krigen var regimeendring, i strid med FNs vedtak. SV-landsmøtet la derimot til grunn i sitt vedtak at NATO hadde et annet mål. Men etter at norske kampfly i flere måneder hadde latt bombene regne over Libya, så også SVs ledelse at dette var en folkerettsstridig krig for regimeendring. SV trakk da sin politiske støtte samtidig som Norge avslutta sin direkte militære deltakelse, men uten å kritisere NATOs fortsatte krigføring.

SV-ledelsen har framstilt denne tilbaketrekninga som en stor SV-seier. Men det som aldri har blitt klargjort, er om SV mener at NATOs bombekrig mot Libya var god og riktig fra april til juni i 2011, men folkerettsstridig og gal etter dette, eller om SVs ledelse i juni 2011 erkjente å ha blitt lurt. SV har heller aldri analysert om ISAF i Afghanistan helt fram til 2009 var en god og riktig krigsoperasjon, men etter det slo inn på feil kurs, eller om vi også her så et eksempel på at SV ble narret med på å støtte en imperialistisk krig med humanitaristisk retorikk. Hva SV i etterkant egentlig mener om Jugoslaviabombinga i 1999, er også alt annet enn tydelig. 

Kritisk analyse av egne veivalg handler ikke om å skulle piske seg selv offentlig, men om å forstå hvorfor man tok feil, for å unngå å gjøre samme feilen igjen og igjen. Fraværet av vilje til å diskutere NATOs mål med Jugoslaviabombinga, bidro til at SV støtta ISAF i Afghanistan i mange år. Og fraværet av en kritisk analyse av hvorfor SV ga støtte til ISAF i mange år, la grunnlaget for at SV vedtok å støtte Libyakrigen. Hva vil fraværet av selvkritisk analyse av hva SV mente om Libyakrigen føre til?

Som nestleder i Rødt vil jeg invitere til en selvkritisk analyse også i vårt parti. Vi må spørre oss hvorfor vi ikke har lyktes bedre med å bygge aktiv krigsmotstand og få fram viktigheten av et sterkt krigsmotstanderparti. Samtidig må vi stille oss spørsmålet om hvorfor ikke flere bidrar til at Rødt blir det politiske samlingspunktet for krigsmotstandere, gitt at SV har falt fra i tre kriger på rad, og heller ikke nå viser spor av selvkritikk for dette.