tirsdag 29. januar 2013

Ingen norske bidrag til krigen i Mali! -Statoil ut av Libya!



 (Appell holdt på aksjon i dag, 29.jan, utenfor Stortinget)

Fredsvenner!
Regjeringen og Stortinget diskuterer nå om Norge skal delta i intervensjonskrigen Frankrike har starta i Mali. Den alternative krigsdeltakelsen som drøftes er om Norge skal sende offiserer for å trene og instruere den maliske hæren, med åpning i et par ledd i FN-resolusjon 2085. Vi som står her mener at det vil være meget uklokt og svært uheldig.

Frankrike voldtar nå regelrett FN-resolusjon 2085 på tilsvarende vis som resolusjon 1973 om Libyakrigen ble misbrukt.
Frankrike har brukt et underpunkt i resolusjon 2085, som sier at land utenfor Afrika kan bidra med instruktører til Malis hær.
Men det står samtidig eksplisitt at innrykk av militære styrker i Mali er reservert styrker fra den vestafrikanske sammenslutningen ECOWAS.
Frankrike har nå med andre ord tatt over hele operasjonen og har gjort den til en vestlig kontrollert intervensjon i Mali og satt alle folkerettslige prinsipper til side. Og sjøl om Frankrike skulle trappe ned den militære innsatsen, har de allerede fastsatt karakteren til intervensjonen og satt i gang en krig med stor fare for de samme ringvirkninger som Libya-krigen fikk.

Tidligere leder av Venstre, Gunnar Garbo, skriver i avisa Klassekampen i dag om deltakelse i Mali-krigen:
”Det er jo ikke sikkert at Norge alltid skal stille opp i en slåsskamp. Av og til kan det simpelthen være klokt å si nei.” 
Vi som står her mener at det vil være klokt å si nei.  Amnesty International har rapportert at den maliske regjeringshæren, de som Norge altså eventuelt skal gå inn og støtte i denne krigen, har allerede begått grusomme overgrep mot sivile tuareger og fangede soldater – herunder tortur, voldtekt og summariske henrettelser. Vi må heller ikke glemme at den nåværende regjeringa i Mali er innsatt ved et militærkupp, utført av offiserer som ble trent opp av USA.
 Det finnes med andre ord ingen gode grunner til å gå inn i konflikten for å bringe dette militærregimet til en endelig seier. 

 I Libyakrigen sa den norske regjeringa til det norske folk at Norge skulle delta for å ”beskytte  sivile”. Mye tyder på at de derimot bidro til å ”beskyte” sivile. Et sted mellom 30-50 000 mennesker ble drept, og det er nå en stat mer eller mindre lagt i grus. Da Libyakrigen raste ble Norge og de andre landene som deltok i krigen, lova feite oljekontrakter av det libyske overgangsrådet som takk for innsatsen. Og det fikk vi. Det vi fikk var et regelrett”krigsbytte”. Vi som deltar her i dag sier klart og tydelig nei til krig som middel for å bringe oljekontrakter og tilgang til ressurser for rike land som Norge.  
Gjennom å delta i den såkalte “krigen mot terror” som USA har dratt i gang siden høsten 2001; som Afghanistan, Irak og Libya, ser vi hva det har skapt av ødelagte stater med økt grobunn for terrorisme. Krigen i Libya påskynda krigen i Mali og ga jihadistene der ekstra styrke. Paradoksalt nok er det de jihadistene vi bomba fram til makta i Libya, som vi i dag møter igjen i Mali, og som denne gangen er utpekt som våre fiender. Det skrifter raskt i Washington, og Norge følger lydig etter. 

Krigen i Mali har allerede påført sivilbefolkninga store lidelser, og en opptrapping vil bli katastrofal og innebære fare for at naboland også blir trukket inn i den. Norges innsats i Mali må i stedet dreie seg om massiv humanitær innsats og å støtte opp om forsøkene på forhandlinger og samarbeid mellom de ulike folkegruppene og organisasjoner som FN-resolusjonen oppfordrer til. Dette er det nesten ingen som snakker om, og det er på tide at Stortingspolitikerne der inne starter å diskutere hvordan de kan hjelpe det maliske folk framfor å bombe det.
Takk for meg!