Tidligere ansatt i SVs stortingssekretariat, Thor Egil
Braadland, tar 15.1. et hardt oppgjør med Hans Ebbing for offentlig å ha
kritisert partiets veivalg og partidemokrati. Ebbing får på pukkelen for blant
annet å mene at det at landsmøtets aksept for partiledelsens allerede
iverksatte vedtak om å støtte norsk deltakelse i Libyakrigen, ikke er et godt
eksempel på partidemokrati.
Før dette landsmøtet var jeg selv medlem av SV, og som
SV-medlem ble jeg aldri invitert til å være med på å diskutere om Norge skulle
slutte seg til denne tredje NATO-krigen på 12 år. Braadland har derimot rett i
at flertallet av SVs gjenværende aktive medlemmer åpenbart har akseptert både
vedtaket og behandlingsmåten. Jeg gjorde ikke det, og tok konsekvensen og
meldte meg ut.
På det tidspunktet SV-landsmøtet 2011 pågikk, var det for
meg og mange andre ikke fnugg av tvil om at NATOs mål med krigen var
regimeendring, i strid med FNs vedtak. SV-landsmøtet la derimot til grunn i
sitt vedtak at NATO hadde et annet mål. Men etter at norske kampfly i flere
måneder hadde latt bombene regne over Libya, så også SVs ledelse at dette var
en folkerettsstridig krig for regimeendring. SV trakk da sin politiske støtte
samtidig som Norge avslutta sin direkte militære deltakelse, men uten å
kritisere NATOs fortsatte krigføring.
SV-ledelsen har framstilt denne tilbaketrekninga som en stor
SV-seier. Men det som aldri har blitt klargjort, er om SV mener at NATOs
bombekrig mot Libya var god og riktig fra april til juni i 2011, men
folkerettsstridig og gal etter dette, eller om SVs ledelse i juni 2011 erkjente
å ha blitt lurt. SV har heller aldri analysert om ISAF i Afghanistan helt fram
til 2009 var en god og riktig krigsoperasjon, men etter det slo inn på feil
kurs, eller om vi også her så et eksempel på at SV ble narret med på å støtte
en imperialistisk krig med humanitaristisk retorikk. Hva SV i etterkant egentlig
mener om Jugoslaviabombinga i 1999, er også alt annet enn tydelig.
Kritisk analyse av egne veivalg handler ikke om å skulle
piske seg selv offentlig, men om å forstå hvorfor
man tok feil, for å unngå å gjøre samme feilen igjen og igjen. Fraværet av
vilje til å diskutere NATOs mål med Jugoslaviabombinga, bidro til at SV støtta
ISAF i Afghanistan i mange år. Og fraværet av en kritisk analyse av hvorfor SV
ga støtte til ISAF i mange år, la grunnlaget for at SV vedtok å støtte
Libyakrigen. Hva vil fraværet av selvkritisk analyse av hva SV mente om
Libyakrigen føre til?
Som nestleder i Rødt vil jeg invitere til en selvkritisk
analyse også i vårt parti. Vi må spørre oss hvorfor vi ikke har lyktes bedre med å bygge aktiv krigsmotstand og få fram
viktigheten av et sterkt krigsmotstanderparti. Samtidig må vi stille oss spørsmålet
om hvorfor ikke flere bidrar til at Rødt blir det politiske samlingspunktet for
krigsmotstandere, gitt at SV har falt fra i tre kriger på rad, og heller ikke
nå viser spor av selvkritikk for dette.
Det er ikke vanskelig å forklare hvorfor Rødt ikke ble en samlingsplass for krigsmotstandere. Rødt har fatta resolusjoner mot krigen, men folk ser lengre enn det. De ser at Rødt har opptrått som et støtteparti for den rødgrønne krigsregjeringa. Det er ikke troverdig å bli oppfatta som et parti for de som er sinte på norsk og amerikansk imperialisme når dette ikke får konsekvenser i forhold til SV og AP. Rødt har til og med sendt lederen til Afghanistan for å snakke med de norske okkupasjonssoldatene der nede. Sånn mister en all troverdighet. Rødt ville aldri ha dratt på besøk til de sionistiske okkupantene på de palestinske områdene for å høre med dem hvilke erfaringer de har gjort seg. Å besøke norske okkupasjonssoldater er samme ulla. Rødt er blitt omdanna til et venstresosialdemokratiske valgkampmaskineri, det må ærlige folk ta konsekvensen av.
SvarSlettKjell Gunnar Larsen