torsdag 12. juli 2012

Sangen om fattigdom


Det var mens jeg spaserte til jobb. Jeg har gått forbi mange ganger før. Den selsomme melodien. Først en trist versjon av lystighet. Et liv i skogen, lek, barndom, lange dager, alt på avstand. Og så kommer refrenget. Livet gjentar seg. Det varer ved det som er. Ingenting av det som var blir borte.

Men lyset skinner gjennom et løvtre og ned på mannen der han sitter på en krakk. På høyden, ved inngangen til Blindern-området, der hvor studentene og professorene haster inn mot sine forelesninger og forskningsprosjekter, der sitter denne mannen, som tatt ut av tid og rom. Mannen hører ikke til virkeligheten, det er i romanen, filmen som ruller på et lerret i et mørkt kinolokale. I en historie fra bestemor. Det er 30-tallet. De omreisende som spiller, går fra dør til dør, dagarbeidere på gården for mat og ei natt i stallen. Bøyde nakker, herjede solstekte ansikter, trøtte, høflige, månesmil til den som åpner døra. Det er skinnet av sola du ser i ansiktene deres, sa bestemor. Det er håpet som forsvant. Det er sangen om fattigdom.

Jeg går videre nedover mot byen. Hegdehagusveien på Majorstuen. Stilige vesker som matcher skoene. Solbriller (det slår meg hvor hardt det må være mot øynene til de som sitter der, den brennende refleksen fra den nærmest hvite asfalten og brosteinen). Fornøyde menn i lyse, pene dresser, på vei til et hyggelig uformelt frokostmøte og dagens første utepils? Sola skinner på alle klokkene og smykkene, de blendablekede tennene, pene barnevogner, alle butikkvinduene, bugnende. En middelaldrende mann går forbi, i kledd en pen, gul skjorte, knappen holder på å sprenges 10 centimeter over beltestedet. Paradiset. Søvnig. Avslappet. Avkjøles av fløteis. Den lille, tettvokste kona med skaut som sitter på bakken. Hun ser av og til opp, forsøker å møte blikket til en av de som går forbi. En kvinne, småbarnsmor, ser demonstrativt mot en annen kant mens hun slikker, suger i seg fløten, bøyer seg ned mot jentungen i vogna som trenger hjelp med å holde isen. Den eldre kona ser ned i asfalten og kan hende tanken et øyeblikk flyr noen hundre mil. Et minne om en liten jordlapp, et hus som lekker når regnet kommer om våren, og der ute på tunet står det alltid ei lita jente med halvlangt kastanjebrunt hår og venter. De små armene som spres ut mot sidene, lyset som brer seg utover og åpner opp det lille ansiktet. Bestemor, du er hjemme igjen!

Det er mange som sitter der, på vei til kontoret...
Og jeg blir gående og lure på om det samfunnet jeg lever i er villig til å ta fra de rikes bord for å gi denne jenta tilbake bestemor å spise is sammen med.