lørdag 16. november 2013

Mer sex?


(Svarinnlegg til Ragnar Næss i dagens Klassekampen)

Ragnar Næss skriver i Klassekampen 9. november at det er et folkehelseproblem at menn ikke får sex. Kan hende at det for Ragnar Næss kan oppleves som et folkehelseproblem, men fakta som han selv skriver om, peker på et annet fenomen: «Overraskende lite sexlyst blant yngre kvinner». Vi vil utfordre Næss i gå inn på dette spørsmålet, og stille noen spørsmål om hvorfor så er tilfelle.
Kan det tenkes at i et samfunn som vårt, hvor vi bombarderes av avkledde kvinner, fabrikkert av en stadig mer pornofisert reklameindustri, så blir kvinners plass som aktører i egen seksualitet faktisk begrensa? 

Vi undrer oss over at Næss, som jo er opptatt av at menn skal få mer sex, ikke heller er opptatt av årsakene til at kvinner ikke har like stor lyst som menn, og dermed forsøker å skape samfunnsendringer som frigjør den kvinnelige seksualiteten.
Det er nemlig ikke slik at kvinner som kjønn er skapt for mannen, og dermed fra naturens side, drømmer om å være horer og å få lov til å tilfredsstille alle mulige menn. Gjennom porno – og prostitusjonsindustrien, så lærer både unge gutter og unge kvinner som vokser opp om hvordan kvinner er de tennbare objektene, mens mennene er de som skal tilfredsstilles på alle tenkelige mulige måter. 

Næss skriver: «Prostitusjon er interessant fordi det er et eksempel på et seksuelt opprør, hovedsakelig fra menn.» Ja, det må i så fall være verdens lengstvarende opprør! 

Kvinnefrigjøringa har åpenbart ikke kommet langt nok når menn som Ragnar Næss fremdeles tviholder på dette patriarkalske «opprøret», og forsøker å legitimere dette.

Vi mener at det er et langt mer omfattende folkehelseproblem at kvinner blir utsatt for massiv kollektiv trakassering via et stadig mer pornofisert samfunn. Og vi tror heller ikke det blir mer sex på mennene før de innser at denne trakasseringa må stanse. Hvis ikke Ragnar Næss da vil kjempe for å fremdeles løse menns seksuelle problemer med å ha en underklasse kvinner som skal «jobbe» som seksuelle slaver for disse frustrerte mennene? Kan hende må Næss og andre menn gå den slitsomme veien og forsøke å gjøre seg lekre for damene i stedet?

onsdag 6. november 2013

Sekstimersdag!


(Svar til Olav Randen i dagens Klassekampen)

Olav Randen og jeg er enige om at vi kan og bør redusere materielt forbruk i den rike delen av verden, fjerne unyttig arbeid og sysselsette alle arbeidsføre. Når vi likevel er uenige om sekstimersdagen er en riktig parole, handler det nok om ulik vurdering av i hvor stor grad vi trenger mer arbeidskraft i helsevesenet, og i hvor stor grad det vil være nødvendig å “byte ut teknikk og motorar med arbeid” i en bærekraftig sosialistisk verdensøkonomi. 

Vi kan hente mye mer rein energi direkte fra sola, bølgene og jordas indre, energi som i liten grad utnyttes i dag fordi teknologien ikke er bedriftsøkonomisk lønnsom i konkurranse med fossil energi. Bortfall av lønnsulikheter mellom land vil også gi bortfall av det meste av fjernhandelen. Svært mye av energien, og arbeidskrafta, som går med til transport vil også kunne bli spart ved en byutviklingspolitikk som minimaliserer behovet for jobb- og innkjøpspendling med andre transportmidler enn sykkel. Dette vil også gi reinere luft og friskere bein og hjerter, som vil gi reduserte behandlings-, og arbeidskraftsbehov, i helsevesenet.  

Kravet om sekstimersdag handler ikke bare om mulighetene som ligger i en framtidig sosialistisk verdensøkonomi. Like mye handler det om strategi for å komme dit. For dessverre er det ikke slik at om vi i dag aksepterer fortsatt 7 ½-timers arbeidsdag, vil dette bidra til at fiskeriflåten legges om fra ressurssløsende fabrikkskip til en bærekraftig og mer arbeidsintensiv kystflåte. Vår profittdrevne fossiløkonomi vil kjøre ufortrødent videre mot stupet. 

Sekstimersdagen vil i dag fungere som en bjelke inn i dommedagsmaskinen ved å redusere kapitalistenes profitt. Samtidig vil det økte behovet for ansatte i nødvendige produksjon tvinge gjennom et bortfall av det mest unødvendige og forbruksgenererende arbeidet i blant annet markedsføring. Både politisk og økonomisk vil det bidra til å peke ut retninga mot den bærekraftige behovsstyrte økonomien vår overlevelse som art avhenger av. 

lørdag 2. november 2013

Seks timer meningsfullt arbeid



(På trykk i dagens Klassekampen)
Olav Randen skriver i Klassekampen lørdag 26.10 at venstresida bør skrinlegge kravet om 6-timers normalarbeidsdag. Det er viktigere å prioritere det å ha et meningsfullt arbeid enn å ha en kort arbeidsdag, mener han. Men er det noe som tilsier at det blir lettere å finne et meningsfullt arbeid til alle om vi avstår fra kravet om 6-timersdag? Jeg vil si tvert imot! 

Når teknologisk utvikling reduserer antallet arbeidstimer som trengs for å produsere en gitt mengde varer, kan vi ta gevinsten ut på tre måter: Vi kan øke vareproduksjonen og forbruket, vi kan redusere arbeidstida eller vi kan overføre arbeidskraft fra vare- til tjenesteproduksjon. 

I årene etter 1919, da en revolusjonær norsk arbeiderbevegelse tvang et borgerlig Storting til å innføre 8-timersdagen, har andelen av befolkninga i arbeid økt mye ved at langt flere kvinner har kommet i lønna arbeid. Likevel har vi siden bare bevilga oss én ekstra fridag og én halvtime kortere normalarbeidsdag. 

Den fenomenale teknologiske utviklinga de siste 94 årene har vi altså i sin helhet tatt ut gjennom økt vareforbruk eller overføring av arbeidskraft fra vare- til tjenesteproduksjon.
Det økte vareforbruket har bidratt til å gi mange et mer behagelig og enklere liv, men nå har vi nådd et nivå hvor bare den fattigste delen av befolkninga reelt vil kunne få bedre livskvalitet av økt materielt forbruk. Skal klimaet på jorda berges, må deres materielle behov dekkes gjennom sterkere omfordeling, ikke samlet vekst i vareproduksjonen.

Veksten i antall ansatte i den offentlige tjenestesektoren har i stor grad bidratt til økt livskvalitet for mange. For eksempel fantes det psykisk utviklingshemma i 1919 også, men ingen aktivitetsledere. Men det er annerledes med veksten i antall ansatte i store deler av den private kommersielle tjenestesektoren. Det at flere arbeider med finanstransaksjoner, salg og markedsføring, bidrar ikke til å dekke flere menneskelige behov, men til å skape mer etterspørsel. Videre vekst i vareproduksjonen avhenger derfor av videre vekst i disse sektorene, men av samme grunn er det nødvendig å skjære kraftig ned på antall ansatte i disse sektorene om vi ønsker å unngå videre forbruksvekst av hensyn til naturens bæreevne.

Det trengs fortsatt flere arbeidstimer for å øke kvaliteten i de offentlige helse- omsorgs- og utdanningstjenestene. Men behovet er ikke så stort at alle som av hensyn til naturens bæreevne bør bli overflødige i det arbeidet de er i nå, vil kunne sysselsettes her. Med mindre vi innfører 6-timersdagen.
Med innføring av generell sekstimersdag vil behovet for arbeidskraft øke kraftig i de offentlige velferdstjenestene. 

Samtidig vil også jordbruk, fiske og industriproduksjon i større grad bli avhengig av å beholde den arbeidskrafta som er der i dag, for å kunne opprettholde produksjonen. Innføring av 6-timersdag kan altså bare gjennomføres gjennom en massiv overføring av arbeidskraft fra privat til offentlig tjenesteyting. 

Det vil kunne stanse en ikke-bærekraftig forbruksvekst, gi hver enkelt mer fritid og muligheter for variert selvrealisering, bidra til økt likestilling og bidra til å fjerne arbeidsløshet og gi langt flere anledning til å gjøre meningsfullt arbeid som betyr noe for andre i arbeidstida. 

Sekstimersdagen er altså en vidundermedisin som løser mange av samfunnets største problemer samtidig. Alle fordelene den gir må derfor framheves langt sterkere av venstresida i tida framover.