Hva var det vi sa?

Når noe har gått til helvete, er det ikke alltid så morsomt å høre på den som advarte på forhånd, som bedrevitende insisterer på å si «hva var det jeg sa». 

Likevel, hvis det gjentar seg gang etter gang, ting går til helvete, men og det er en som alltid kommer med advarsler som viser seg å stemme, er det ikke da fornuftig å lytte til hva vedkommende har å si neste gang?

Den som følger logikken så langt, er nødt til å erkjenne at partiene på Stortinget burde lytte mer til hva Rødt har å si i spørsmål som handler om norsk deltakelse i utenlandske militærintervensjoner. For de advarslene vi har kommet med om hvordan og hvorfor det vil gå galt, har alltid vist seg å stemme. Men siden viljen til å stikke hodet i sanda og lukke øyne og ører for konsekvensene av politiske valg er så sterk som den er, blir det vi som selv er nødt til å gni inn lærdommene. Så la oss nok en gang oppsummere Norges fem mislykka militære intervensjoner:

Kosovokrigen

Denne krigen begynte ganske nøyaktig ett år før NATOs intervensjon i 1999, med at den kosovoalbanske opprørsgeriljaen UCK angrep serbiske politistyrker. I kampene som fulgte ble også sivile drept, men før NATO intervenerte var antallet drepte bare noen få hundre.

På nøyaktig samme tid drev også NATO-medlemmet Tyrkia en krig mot en opprørsgerilja som hadde støtte fra en etnisk minoritetsgruppe. Det var to forskjeller mellom Serbias krig mot den albanske UCK-geriljaen og Tyrkias krig mot den kurdiske PKK-geriljaen. For det første var antallet drepte sivile i tyrkisk Kurdistan mer enn ti ganger så høyt som i Kosovo. For det andre hjalp NATO Tyrkia med våpenleveranser og etterretning i krigen mot PKK, mens i det i Kosovo var opprørerne som fikk hjelp av NATO, blant annet med trening av britisk kommandosoldater fra baser i Albania.

Rødts forløper RV var alene om å påpeke at inkonsekvensen i NATOs opptreden i to konflikter, som begge handlet om at en stat er i krig med en opprørsgerilja med utspring i en undertrykt etnisk minoritetsgruppe, beviste at NATOs argumenter for å gripe inn i Kosovo, uten FN-mandat og dermed i strid med folkeretten, var falske.

Vi var også alene om å påpeke at NATO-intervensjonen, heller enn å hindre en etnisk rensing, faktisk ville lede til etnisk rensing. Det viste seg å stemme. NATOs intervensjon til at over 200 000 serbere, sigøynere og jøder ble tvunget ut av Kosovo.

Vi advarte også mot at NATOs krigføring ville skape presedens for å tvinge fram grenseendringer med krig, siden Kosovo i realiteten ble løsrevet fra Serbia etter intervensjonen og erklærte seg uavhengig i 2010. Igjen stemte advarslene: Putin viste til Vestens støtte til Kosovos løsrivelse da han skulle rettferdiggjøre Russlands anneksjon av Krim i 2014.

Afghanistankrigen

Invasjonen av Afghanistan i 2001 hadde som offisielt mål å bekjempe al-Qaida etter terrorangrepet mot USA 11. september. Men i stedet for å begrense operasjonen til å angripe al-Qaida, valgte USA å starte en total krig mot Afghanistans regjerende Talibanbevegelse, som til tross for sin islamske fundamentalisme ikke hadde aggressive mål utenfor Afghanistan.

Vi advarte mot at denne krigen kom til å påføre sivilbefolkningen enorme lidelser. Tusenvis av drepte afghanske sivile som følge av bombeangrep, droner og kryssild mellom NATO-soldater og Talibanopprørere, bærer vitne om at vi igjen, dessverre, fikk rett. I følge Watson Institute blei omtrent 92 000 mennesker drept i krigen Afghanistan mellom 2001 og 2015.

Vi advarte også mot at vestlige okkupasjonsstyrker i Afghanistan, heller enn å bekjempe islamistene, ville komme til å styrke dem. I dag kan vi se at etter 15 år med krig, er Taliban i ferd med å gjenvinne full kontroll over flere provinser. Samtidig har krigen både ført til oppblomstring av den langt farligere terrororganisasjonen Islamsk Stat på afghansk territorium, og til spredning av både krigen og Talibanbevegelsen til Nord-Pakistan.

Irakkrigen

Invasjonen av Irak i 2003 var basert på løgner om påståtte masseødeleggelsesvåpen og et klart brudd på FN-paktens forbud mot angrepskrig. For en gangs skyld var vi ikke alene om å advare mot krig, og dermed klarte en samlet fredsbevegelse å hindre Norge fra å delta i den innledende, folkerettsstridige invasjonen.

Norge deltok derimot med soldater for å stabilisere situasjonen etter invasjonen, og nå var RV/Rødt igjen alene om å advare. Vi advarte mot at okkupasjonen, som Norge altså deltok i, ikke kom til å legge grunnlaget for noe stabilt irakisk demokrati, men tvert imot at irakerne ville komme til å motsette seg en irakisk regjering som «regjerte» på grunnlag av vestlige militære styrker. Dette skjedde også.

USA svarte på opprøret, som i 2004 forente sjia- og sunnimuslimer, ved å bruke klassisk splitt- og hersk-strategi, ved å spille opp motsetninger mellom de religiøse og etniske gruppene. Resultatet ble at motstandskampen gikk over til å bli en borgerkrig, som midlertid reduserte presset på USAs okkupasjonsstyrker, men som samtidig la grunnlaget for framveksten av al-Qaida og Islamsk stat på irakisk territorium. Totalt siden 2003 har krigen kostet mellom 170 000 og en million irakiske liv.

Libyakrigen

NATOs bombekrig i 2011 var basert på påstander om at diktatoren Gadaffi ville massakrere befolkningen i den opprørskontrollerte byen Benghazi. Selv om heller ikke vi satt med all informasjon om hva som skjedde og ikke skjedde, advarte Rødt mot å tro på krigspropagandaen fra de vestlige stormaktene. De hadde jo løyet før, og det viste seg igjen at vår skepsis var velbegrunnet. Ingen av de varslede massakrene ble utført i de storbyene regimet gjenerobret fra opprørerne, og Gaddafi hadde gitt løfter om amnesti til alle som la ned våpnene.

Rødt advarte mot at NATOs krig, som fra første stund viste seg å ha nedkjempelse av det libyske regimet som mål, noe som var klart i strid med vedtaket i FNs Sikkerhetsråd, heller enn å skape fred, ville skape mer motstand og mer krig. Det vi ser i dag er en fullstendig kollaps av den libyske staten og etableringa av terrororganisasjonen Islamsk Stat på libysk territorium.

Syriakrigen

En av de mest feilaktige oppfatningene som lever i norske medier og opinion, er forestillinga om at Vesten har unnlatt å intervenere i konflikten i Syria. Realiteten er at Vesten, inkludert Norge, har intervenert i konflikten på tre nivåer: Politisk, økonomisk og militært. Rødt er det eneste partiet som har advart mot konsekvensene av denne intervensjonspolitikken.

Politisk har Norge og resten av Vesten intervenert gjennom å anerkjenne den opposisjonelle Nasjonalkoalisjonen som «legitime representanter for det syriske folk» og kreve president Assads umiddelbare avgang. Dette oppmuntret de syriske opprørerne til å satse på en militær løsning på konflikten i stedet for forhandlinger.

Økonomisk har Vesten intervenert gjennom en økonomisk blokade av Syria, som har hatt til hensikt å gjøre livet så vanskelig for vanlige syrere at flertallet ville vende seg mot en president og regjering som Vesten ønsket å fjerne.
Militært har Vesten intervenert gjennom omfattende våpenleveranser til opprørerne via Tyrkia og Jordan, og ved å trene og finansiere flere av opprørsgruppene.

Rødt har alene advart om at Vestens forsøk på regimeendring i Syria verken kunne skape fred eller demokrati, men tvert imot mer krig, med krigens konsekvenser. Og fasiten er som alle vet hundretusenvis av døde og framveksten av terrororganisasjonene al-Qaida og Islamsk Stat på syrisk territorium.

Klikk her for mer informasjon om Rødts nasjonale aksjonsdag mot krig 16. april.

På lag med al-Qaida?

Selv om den kalde krigen skal være slutt, sies det at NATO fortsatt er relevant, blant annet mot trusselen fra internasjonal islamistisk terror. Men hva om våre allierte faktisk er på lag med al-Qaida?

Ja, det høres ut som en ravende gal konspirasjonsteori, og nei, du har ikke lest om det i norske medier. Følgende er likevel fakta: Våre viktigste allierte i NATO, USA, har lenge gitt omfattende våpenstøtte til opprørsgrupper som kjemper mot Bashar al-Assads regjeringsstyrker i Syria. For den som er interessert i deltaljene, har Janes Defense Weekly gitt en detaljert oppsummering av våpenstøtten som USA har levert til Free Syrian Army siden november 2015.

Free Syrian Army er den militære delen av Nasjonalkoalisjonen av syriske revolusjons- og opposisjonskrefter, som NATO-landene ensidig har anerkjent som det syriske folkets legitime representant, på bekostning av Syrias FN-anerkjente regjering.

Free Syrian Army har i over en uke deltatt i militære offensiver ledet av Nusrafronten, al-Qaidas lokalavdeling i Syria, i strid med våpenhvileavtalen som ble inngått for fire uker siden. Jeg forstår om du er skeptisk når det bare er jeg som sier det, og ingen har nevnt det i norsk presse, men her er ordrett hva Los Angeles Times rapporterte 4. april:

On Friday, jihadists with the Nusra Front, Al Qaeda’s Syrian affiliate, spearheaded a punishing attack on Al Eis, a village nestled among a string of hills 16 miles southwest of Aleppo city on a supply route linking Hama and Aleppo provinces. [...] But the jihadists had the cooperation of other Islamist groups, as well as so-called moderate rebel factions operating under the banner of the Western-backed Free Syrian Army.

Så våre NATO-allierte gir altså politisk anerkjennelse og omfattende våpenstøtte til en gruppe som kjemper sammen med al-Qaida på slagmarken. Rødt kan tenke seg mer effektive allianser i kampen mot terror...

Klikk her for mer informasjon om Rødts nasjonale aksjonsdag mot krig 16. april.

Mer trygghet for pengene!

Norge er i dag det landet i Europa som bruker suverent mest på militæret per innbygger. 

I 2015 brukte Norge 1115 dollar per innbygger på militæret. Nummer to og tre på lista, som er hentet fra det svenske fredsforskningsinstituttet SIPRIs årsrapport, er Storbritannia og Frankrike, atomvåpenmakter med en lang kolonihistorie. Deres militære forbruk var på henholdsvis 854 og 792 dollar per innbygger, det vil si henholdsvis 30 og 40 prosent under det norske forbruket.

Men denne suverene topplasseringa er ikke nok for regjeringa. Høyre vil øke det militære forbruket fra dagens 1,5 prosent til 2 prosent av BNP. Det betyr at Høyre vil ha militærforbruket per innbygger opp på 1486 dollar per innbygger. Selv om vi fortsatt ligger noe bak, vil vi da nærmer vi oss USA, som er suverent på topp i NATO med et militærforbruk er på 1854 dollar per innbygger.

Globalt ligger også Israel og Vestens allierte blant de eneveldige monarkiene på den arabiske halvøya foran Norge i militært forbruk per innbygger. Men selv om Norge i folketall er det nest minste av de nordiske landene, har vi allerede det høyeste militærbudsjettet i Norden, ikke bare per innbygger, men også i absolutte tall.

Selv om Sverige har nær dobbelt så mange innbyggere å forsvare som Norge, klarte svenskene seg i 2015 med et militærbudsjett på 5,377 milliarder dollar. Norges militærbudsjett var på 5,898 milliarder dollar. Med Høyres planlagte budsjettøkning ville det norske militærbudsjettet nå opp til 7,864 milliarder. Det ville nærme seg det samla militærforbruket til Sverige og Finland, som i fjor lå på 8,356 milliarder.

Høyre mener altså at Norge, med en snaut 20 mil lang grense mot Russland, trenger et militærvesen som er tre ganger så dyrt som det Finland mener de trenger, med en grense mot Russland som er over 134 mil lang.

Spørsmålet er hva det er som gjør at Norge synes å det tredobbelte av hva våre alliansefrie naboland trenger per innbygger for å oppnå den nødvendige forsvarsevnen. Svaret ligger åpenbart i NATO-medlemskapet. Så fjernt fra å gi oss noen trygghet, skaper NATO-medlemskapet en spenning i forholdet mellom Norge og Russland som alliansefrie naboland slipper. Norge kan komme i militær konflikt med Russland om Tyrkia skyter ned enda et russisk fly i Syria. Det kan ikke Finland, så det trenger heller ikke finnene å planlegge for militært.

Høyre har tidligere brukt slagordet «mer velferd for pengene», noe som tydeligvis ikke skal gjelde for militærvesenet. Men virkeligheten er den motsatte: Det fins ikke noe grunnlag for å tro at det er mulig å få mer velferd for mindre penger i andre deler av offentlig sektor. Budsjettkutt er lik velferdskutt, så enkelt er det. Derimot er det fint mulig å oppnå mer sikkerhet for langt lavere militærutgifter enn det Norge har i dag. Men da må vi gå ut av NATO.  

Ved å stå utenfor NATO oppnår Finland og Sverige svært mye mer trygghet for pengene. Ved å gå ut av NATO, kan også Norge frigjøre militære utgifter til andre formål. Det er derfor en logisk sammenheng når Rødt både går inn for å melde Norge ut av NATO, og redusere militærutgiftene ned til en prosent av BNP. Med det vil vi fortsatt ligge i toppen av militærutgifter per innbygger i Europa, og høyere enn alle våre nordiske naboland, men ikke så skyhøyt over alle andre som vi gjør i dag. Vi har mer penger å bruke på velferd, og få mer trygghet, samtidig. 

Klikk her for mer informasjon om Rødts nasjonale aksjonsdag mot krig 16. april.

Sekstimerssamfunnet

(Debattinnlegg på trykk i dagens Klassekampen, men da under tittelen "Vi må over på et annet spor", som er tittelen Klassekampen ga innlegget i stedet for det opprinnelige jeg ga det, som er "sekstimerssamfunnet")

Olav Randen fortsetter å utfordre oss med viktige spørsmål om innføring av sekstimersdag. Han stiller spørsmål ved om vi vil kunne stoppe den miljøskadelige forbruksveksten når vi legger til grunn at innføring av sekstimersdag skal skje med full lønnskompensasjon. 

Her er det viktig å presisere at full lønnskompensasjon for alle arbeidere ikke betyr full kjøpekraftskompensasjon for alle grupper. I kommersiell sektor vil sekstimersdag med full lønnskompensasjon bety en betydelig økning av lønnskostnadene og en tilsvarende reduksjon i profitten. Det vil føre til at kapitalistenes utbytte vil bli kraftig kutta samtidig som mulighetene for å betale høye lønninger og honorarer til direktører og skatteadvokater i stor grad forsvinner.

For det andre vil en reduksjon i profitten også føre til at mulighetene for nye investeringer vil bli kraftig redusert. Det er jo bedriftenes stadig økte produksjon, som følge av stadig økte investeringer, som er det som rent fysisk muliggjør forbruksveksten. Sekstimersdag med full lønnskompensasjon angriper derfor motoren i forbruksveksten direkte.

Det vil også være en rekke virksomheter som lever av det enorme utsalget og transport av forbruksvarer som ikke vil klare de økte lønnskostnadene. Disse vil gå konkurs, og varene og tjenestene de produserte vil reduseres i samfunnet. Dermed frigjøres arberidskraft til de sektorene som trenger mer arbeidskraft. 

Økte lønnsutgifter i velferdssektoren vil også fordre økte inntekter. Det kan skje gjennom økt offentlig eierskap, slik at profitten fra kommersielle virksomheter går rett inn i felleskassa. Det kan også komme fra økt skattlegging av inntekt og formue til de som har mest, og som trenger å få redusert sitt konsum. 

Selv om sekstimersdag med full lønnskompensasjon ikke vil bety inntektsreduksjon for de som har minst, er det klart at den reduserte profitten også begrenser mulighetene for lønnsøkning i årene etter at reformen er gjennomført.

Innføring av sekstimersdag vil altså ganske umiddelbart bety redusert produksjonsvekst, noen produksjonsnedlegginger, kraftig forbruksreduksjon for overklassen og redusert framtidig forbruksvekst for arbeiderklassen. 

Alternativet til sekstimerssamfunnet vi skisserer, er nok ikke det lavteknologiske sosialistiske samfunnet Olav Randen skisserer. Alternativet er fortsatt kapitalistisk forbruksvekst. Sekstimersdagen tvinger oss over på et helt annet spor, hvor det verken vil være mulig å sløse med naturressurser eller arbeidskraft på den måten det gjøres i dag. 

Om den videre prosessen vil føre til at det blir mulig å redusere den bundne arbeidstida enda mer, eller om vi omformer produksjonsteknologien på en slik måte at det blir nødvendig å øke arbeidstida noe igjen, kan vi ha en rasjonell diskusjon om når den tida kommer. En innføring av sekstimersdag ved at man tar det man ellers ville fått i lønnsøkning ut i redusert arbeidstid, vil gjøre det mulig i løpet av de kommende hovedoppgjørene å komme dit raskt nok til å berge klimaet for framtidige generasjoner.     

Sekstimersdagen – en dynamo for bærekraftig utvikling

(Debattinnlegg i Klassekampen 25. mars)

Olav Randen presenterer 19. mars en argumentasjon mot sekstimersdagen. Han starter imidlertid med å liste opp en rekke premisser vi er enige om: Vi er enige om at det finns en betydelig arbeidskraftreserve i alle som er arbeidsledige i dag, alle som har lavere stilling enn de ønsker og at en god del av de som går på uføretrygd kunne klart å delta i arbeidslivet dersom presset ikke var like hardt som det er i dag. Videre er vi enige om at det finns et stort potensial i arbeidskraftrasjonalisering ved at en rekke yrker i blant annet konsulent-, reklame- og meglerbransjene utfører samfunnsunyttig arbeid som kan fjernes i en mer rasjonelt organisert økonomi. Vi er også enige om at bortfall av reklame og kommersielt skapt konsumpress også gjør det mulig å redusere produksjonen av en rekke varetyper, uten at den opplevde livskvaliteten for folk flest vil bli redusert.

Vi er også enige om at det vil finnes samfunnsområder hvor det vil være nødvendig å øke innsatsen av arbeidskraft i et sosialistisk samfunn. Vi vil trenge å produsere mer av de industrivarene vi vil forbruke selv, og sysselsetting i fiskeri- og landbruk må økes for å kompensere for redusert forbruk av energi.  

Det vi trolig er uenige om, er for det første hvordan totalregnskapet når det gjelder arbeidskraftsbehovet vil se ut i en sosialistisk framtid. Dette er det vanskelig å spå, siden så mange premisser er usikre. Det gjelder både spørsmålet om hvordan teknologien vil se ut, men også spørsmålet om hvordan befolkningas helsetilstand og omsorgsbehov vil være. Det er for eksempel ikke gitt at antallet ansatte i barnehagene trenger å øke i et samfunn hvor sekstimersdagen er fullt ut gjennomført, selv om vi er enige om at voksentettheten i barnehagene bør øke. Med sekstimersdag for de voksne er det også naturlig at det blir sekstimersdag for barna i barnehagene, og det er en betydelig kortere dag enn det mange barnehagebarn har i dag.

Det viktigste med å innføre sekstimersdag er den umiddelbare effekten redusert arbeidskrafttilgang vil ha på økonomien. For dessverre er det ikke sånn at det er redusert energiforbruk og økt arbeidskraftinnsats i fiskeriene som blir resultatet om vi ikke innfører sekstimersdag. Alternativet til sekstimersdag er fortsatt vekst i reklamebransjen, og fortsatt økt konsumpress og konsum. Sekstimersdag vil tvinge gjennom en mer planmessig bruk av arbeidskrafta og dermed også en mer formålsstyrt bruk av naturressurser. Overgang til en mer bærekraftig global arbeidsdeling, med reindustrialisering i land som Norge, vil måtte skje gradvis og parallelt med at u-landene blir rikere, mer teknologisk avanserte og med en større offentlig tjenestesektor. Dette er ikke gjort over natta.

Det vi derimot har veldig dårlig tid på, er å få slutt på den klimafiendtlige forbruksveksten, og umiddelbar innføring av sekstimersdag er vårt beste våpen i den kampen.

 

Usaklig om Rødt og Ukraina

 (Svarinnlegg i Dagens Næringsliv)

Kjetil Wiedswang skriver fredag 15. august at “Rødt [...] for tiden kjøper det som kommer fra propagandamaskineriet i Moskva”. Wiedswangs påstand er ganske typisk for den faktavegrende usakligheten som preger deler av kommentariatet. Wiedswang gir naturligvis ikke noe eksempel på hvordan vi i Rødt skal ha kjøpt Moskvas propaganda, for en slik eksemplifisering ville avslørt for leserne at påstanden er uten noen form for substans. 

Rødts “forbrytelse” er at vi har pekt på at Russland ikke er den eneste skurken i spillet som har drept flere tusen ukrainere, og brakt hundretusenvis på flukt. EU har også vært en aktiv aktør. Allerede i desember 2013 deltok EUs utenriksansvarlige på en av opposisjonens demonstrasjoner og oppfordret demonstrantene til å fortsette kampen, uten forbehold. Det skjedde få dager etter at de voldelige nazivennlige kreftene blant demonstrantene hadde utfordret politiet i gatekamper som også sendte et stort antall politifolk på sykehus. Slik bidro EU allerede fra første stund til å trappe opp en politisk konflikt som til slutt har kulminert i en blodig borgerkrig. 

Siden fakta her ikke er på Wiedswangs side, velger han ikke å gå inn i noen saklig diskusjon rundt hvilken rolle EU konkret spilte under opptrappinga av konflikten. I stedet velger han usaklig stempling som strategi, ved å framstille det som at det å stille kritiske spørsmål ved “fredsskaperen” EUs rolle i Ukraina, er ensbetydende med å promotere russisk propaganda. At Rødt også konsekvent har fordømt Russlands bidrag til å trappe opp konflikten, passer ikke inn i dette bildet, så derfor forties det. De av Wiedswangs lesere som ikke har lest eller hørt det Rødt faktisk har skrevet og sagt om konflikten, blir presentert for et helt feilaktig bilde av hva Rødt står for.  Overraskende er det ikke. Vi har aldri mistenkt Wiedswang for å være særlig tynget av presseetisk moral i sin iver etter å drive propaganda for EU og sverte EU-kritikere. 

Kan vi unngå ny storkrig i Europa?

(Kronikk på trykk i Klassekampen i dag, 14. aug. 2014)

Vi kan hindre at borgerkrigen i Ukraina blir en ny storkrig, men da må Vesten slutte å gi ukritisk støtte til det nye ukrainske regimet. Vi kan også hindre nye folkerettsstridige invasjoner fra Russland, men bare om vestlige politikere starter med et oppgjør med egne forbrytelser mot FN-pakten i nær fortid. 

24. mars 1999 igangsatte NATO massiv bombing av det som da fortsatt var den føderale republikken Jugoslavia, dagens Serbia og Montenegro. Bombingen ble igangsatt uten noe vedtak i FNs Sikkerhetsråd, og var dermed i strid med FN-pakten og folkeretten. Men verken NATO eller noen av NATO-landene som deltok har noen gang villet innrømme at krigen var folkerettsstridig. Begrunnelsen var, og fortsetter å være, at NATO handlet i tråd med “humanitær nødrett”.

Hvorfor er det viktig å minne om dette i dag, 15 år seinere? Fordi en situasjon som bærer mange likhetstrekk med situasjonen i Kosovo i 1999 har utviklet seg regionene Donetsk og Luhansk i Øst-Ukraina. Hovedforskjellen er at situasjonen i Øst-Ukraina i dag er verre enn den var i Kosovo før NATO greip inn.

I Kosovo kjempet serbiske sikkerhetsstyrker mot den separatistiske kosovoalbanske UCK-geriljaen som i økende grad hadde klart å etablere kontroll over albanskbefolkede landdistrikter i Kosovo. I Donetsk- og Luhanskregionene kjemper ukrainske regjeringsstyrker i dag mot prorussiske separatister som også har kontroll over storbyene i regionen. Det er sannsynlig at separatistene i Ukraina får militær støtte fra Russland, selv om dette gjenstår å bevise. Det er derimot bevist at UCK fra 1998 mottok trening av offiserer fra NATO-landet Storbritannia, i en treningsleir i fjellene ovenfor Bajram Curri i Nord-Albania.

Før NATO igangsatte bombingen av Jugoslavia, anslår Human Rights Watch at mellom 1500 og 2000 sivile og stridende i Kosovo var blitt drept. 9. august meldte Nrk at Rundt 1500 sivile skal være drept bare i Luhansk-regionen i det østlige Ukraina alene. Dette tallet, som fortsetter å stige raskt, inkluderer verken drepte opprørere og regjeringssoldater, eller de 298 ofrene på Malaysia Airlines-flyet som styrtet i området.

Før NATO gikk direkte inn i krigen, var til sammen rundt 370 000 kosovoalbanere drevet på flukt. I følge FNs høykommissær for flyktninger, har 730.000 mennesker flyktet til Russland fra Ukraina så langt i år . Regner vi også med mer enn 100 000 internt fordrevne i Ukraina, er flyktningestrømmen ut av krigssonene i Øst-Ukraina altså over dobbelt så stor som den var i Kosovo før NATO, “så seg nødt til” å gripe inn militært. 

I følge Aftenposten er det en russisk intervensjon med humanitært påskudd NATO nå konkret frykter, og trolig med god grunn. Selv om Russland korrekt nok fordømte NATOs intervensjon mot Jugoslavia som folkerettsstridig, har Russland også tidligere, i konflikten med Georgia i 2008, vist vilje til å bruke samme type retorikk som NATO brukte for å legitimere en folkerettsstridig intervensjon.

NATOs “humanitære intervensjon” medførte en kraftig opptrapping av konflikten, og sluttproduktet ble permanent fordrivelse av til sammen 230 000 serbere, rom og andre ikke-albanske minoriteter fra Kosovo. Det er all grunn til å frykte at en russisk “humanitær” intervensjon i Ukraina vil få enda mer katastrofale følger. Da NATO-intervenerte mot Jugoslavia i 1999, nøyde Russland seg med politisk protest. Det er grunn til å frykte at USA og EU vil svare langt mer aggressivt. I verste fall vil vi få en åpen krig mellom verdens ledende supermakter, og atommakter. 

Kan vi unngå dette? Ja, men det forutsetter at vi som bor i Vesten gjør noe annet og mer enn å rette pekefingeren mot Russland og utpeke Putin til den ensomme skurken.

For det første må vestlige politikere og kommentatorer slutte å narre seg selv og resten av befolkninga i Vesten til å tro at maktovertakelsen i Ukraina i februar var noen demokratisk revolusjon. Avsatte president Viktor Janukovitsj vant et valg i 2010 som ble vurdert som fritt av internasjonale valgobservatører. Den klare seieren til Porosjenko i første runde i valget i mai, var ikke et resultat av stor entusiasme for “revolusjonen” og hans kandidatur fra hele befolkninga. Tvert imot, Porosjenko og hans fremste motkandidat, Julia Timosjenko, fikk til sammen færre stemmer ved valget i 2014 enn det Janukovitsj fikk alene i 2010. Også i deler av Sør- og Øst-Ukraina som var under de nye myndighetenes kontroll, som storbyene Kharkov og Odessa, var valgdeltakelsen under 50 prosent.

Lederen for Kommunistpartiet, som fikk 13 prosent av stemmene og ble nest største parti i Sør- og Øst-Ukraina ved parlamentsvalget i 2012, stilte i utgangspunktet i presidentvalget. Han trakk seg blant annet fordi partimedlemmer ble banket opp og at partiet ble forbudt å drive politisk virksomhet i flere deler av landet. Den kommunistiske fraksjonen i parlamentet har siden blitt tvangsoppløst, og det pågår nå en juridisk prosess for å forby partiet og kommunistisk ideologi. Mangelen på demokratisk sinnelag hos de nye makthaverne i Kiev handler altså om mer enn at det minste av regjeringspartiene organiserer store demonstrasjoner for å hylle naziforbrytere fra andre verdenskrig.

Vestlige land, som til nå ukritisk har gitt politisk, økonomisk og militær støtte til det nye regimet i Kiev må slutte med dette. I stedet må det stilles betingelser for bistanden knyttet til respekt for demokratiske spilleregler og åpen og direkte dialog med opprørerne og andre politiske krefter med folkelig oppslutning i regionene som ga Janukovitsj valgseieren i 2010. 

Det som på sikt kan hindre at Putin og Russland fortsetter å valse over folkeretten, er et systematisk arbeid for å gjenopprette respekten for FN-paktens bokstav. Det kan vi i Vesten ikke oppnå gjennom selvrettferdige anklager eller sanksjoner. Noe som derimot virkelig kunne gjort inntrykk på politikere i Russland, var om vi hadde igangsatt etterforskning for forbrytelser mot freden mot de politikerne som hadde ansvaret for igangsetting av den folkerettsstridige bombekrigen mot Jugoslavia i 1999.