Ingen norske bidrag til krigen i Mali! -Statoil ut av Libya!

 (Appell holdt på aksjon i dag, 29.jan, utenfor Stortinget)

Fredsvenner!

Regjeringen og Stortinget diskuterer nå om Norge skal delta i intervensjonskrigen Frankrike har starta i Mali. Den alternative krigsdeltakelsen som drøftes er om Norge skal sende offiserer for å trene og instruere den maliske hæren, med åpning i et par ledd i FN-resolusjon 2085. Vi som står her mener at det vil være meget uklokt og svært uheldig.

Frankrike voldtar nå regelrett FN-resolusjon 2085 på tilsvarende vis som resolusjon 1973 om Libyakrigen ble misbrukt.

Frankrike har brukt et underpunkt i resolusjon 2085, som sier at land utenfor Afrika kan bidra med instruktører til Malis hær.

Men det står samtidig eksplisitt at innrykk av militære styrker i Mali er reservert styrker fra den vestafrikanske sammenslutningen ECOWAS.

Frankrike har nå med andre ord tatt over hele operasjonen og har gjort den til en vestlig kontrollert intervensjon i Mali og satt alle folkerettslige prinsipper til side. Og sjøl om Frankrike skulle trappe ned den militære innsatsen, har de allerede fastsatt karakteren til intervensjonen og satt i gang en krig med stor fare for de samme ringvirkninger som Libya-krigen fikk.

Tidligere leder av Venstre, Gunnar Garbo, skriver i avisa Klassekampen i dag om deltakelse i Mali-krigen:

”Det er jo ikke sikkert at Norge alltid skal stille opp i en slåsskamp. Av og til kan det simpelthen være klokt å si nei.” 

Vi som står her mener at det vil være klokt å si nei.  Amnesty International har rapportert at den maliske regjeringshæren, de som Norge altså eventuelt skal gå inn og støtte i denne krigen, har allerede begått grusomme overgrep mot sivile tuareger og fangede soldater – herunder tortur, voldtekt og summariske henrettelser. Vi må heller ikke glemme at den nåværende regjeringa i Mali er innsatt ved et militærkupp, utført av offiserer som ble trent opp av USA.

 Det finnes med andre ord ingen gode grunner til å gå inn i konflikten for å bringe dette militærregimet til en endelig seier. 

 I Libyakrigen sa den norske regjeringa til det norske folk at Norge skulle delta for å ”beskytte  sivile”. Mye tyder på at de derimot bidro til å ”beskyte” sivile. Et sted mellom 30-50 000 mennesker ble drept, og det er nå en stat mer eller mindre lagt i grus. Da Libyakrigen raste ble Norge og de andre landene som deltok i krigen, lova feite oljekontrakter av det libyske overgangsrådet som takk for innsatsen. Og det fikk vi. Det vi fikk var et regelrett”krigsbytte”. Vi som deltar her i dag sier klart og tydelig nei til krig som middel for å bringe oljekontrakter og tilgang til ressurser for rike land som Norge.  

Gjennom å delta i den såkalte “krigen mot terror” som USA har dratt i gang siden høsten 2001; som Afghanistan, Irak og Libya, ser vi hva det har skapt av ødelagte stater med økt grobunn for terrorisme. Krigen i Libya påskynda krigen i Mali og ga jihadistene der ekstra styrke. Paradoksalt nok er det de jihadistene vi bomba fram til makta i Libya, som vi i dag møter igjen i Mali, og som denne gangen er utpekt som våre fiender. Det skrifter raskt i Washington, og Norge følger lydig etter. 

Krigen i Mali har allerede påført sivilbefolkninga store lidelser, og en opptrapping vil bli katastrofal og innebære fare for at naboland også blir trukket inn i den. Norges innsats i Mali må i stedet dreie seg om massiv humanitær innsats og å støtte opp om forsøkene på forhandlinger og samarbeid mellom de ulike folkegruppene og organisasjoner som FN-resolusjonen oppfordrer til. Dette er det nesten ingen som snakker om, og det er på tide at Stortingspolitikerne der inne starter å diskutere hvordan de kan hjelpe det maliske folk framfor å bombe det.

Takk for meg!

Ja-seier på falskt grunnlag

(På trykk i Klassekampen i dag, 15.des.)

Klassekampens Simen Tallaksen oppsummerer i Dagboka 12.12. årets fredspristildeling som en viktig ideologisk seier for ja-folket. Han har dessverre rett. For det første er det riktig at de 2000 menneskene som gikk i Europabevegelsens fakkeltog, mobiliserte til støtte et av de mest sentrale argumentene brukt av Ja-sida i norsk EU-debatt gjennom mange år. 

Påstanden fra Torbjørn Jagland og Geir Lundestad om at de ikke hadde noen baktanker i forhold til norsk EU-debatt da de omsider klarte å banke gjennom fredspristildelinga til EU, har ingen troverdighet. Ved en framtidig debatt om norsk EU-medlemskap, vil prisutdelinga bli brukt av Ja-sida for alt den er verdt for å underbygge den grunnfalske retorikken om EU som et fredsprosjekt.

Tallaksen har også rett i at nei-sida delvis svikta i forhold til å imøtegå hovedpremisset for fredspristildelinga; forestillinga om at EU har spilt en viktig rolle i forhold til å unngå krig i Europa etter 2. verdenskrig. Retorikken om at Kull- og Stålunionen var et tiltak for å forsone arvefiendene Tyskland og Frankrike, omgikk noen åpenbare fakta: 

1.     Kull og Stålunionen, skapte ingen fred mellom Frankrike og Tyskland. Freden ble skapt sju år FØR Kull og Stålunionen ble oppretta, som følge av at Nazi-Tyskland ble knust militært av de allierte.

2.     I motsetning til hva situasjonen var etter 1. verdenskrig, ville det uansett andre omstendigheter vært umulig for Tyskland å reise seg til igjen å bli en stor selvstendig militærmakt med muligheter til å true resten av Europa etter 2. verdenskrig, delt som landet var i fire okkupasjonssoner og to stater.

3.     Det var også ideologisk umulig å få det tyske folket med på et nytt imperialistisk, militaristisk og rasistisk prosjekt i etterkrigstida. I motsetning til i Norge, var det aldri på noe tidspunkt mindre enn 60 prosent av den tyske befolkninga som var mot tysk deltakelse i Afghanistankrigen. Denne antimilitarismen har ingenting å gjøre med dannelsen av Kull- og Stålunionen, men alt å gjøre med at erkjennelsen av nazismens katastrofale virkninger satte et sterkt preg på det tyske folket. Dessverre ble det ikke tatt et tilsvarende oppgjør med imperialistisk nasjonalisme i andre europeiske land. Verken Kull- og Stålunionen eller EEC la noen demper på Frankrikes blodige kolonikrig i Algerie.

4.     Kull- og Stålunionen var et ledd i den kalde krigens oppbygging mot Sovjetunionen, oppbygging av Vest-Europa som et bedre alternativ enn Øst. Kull og stål er grunnlagsindustrien for rustningsindustrien, og gjennom integrasjon av de tyske og franske kull og stålindustriene, ble det lettere både økonomisk og politisk å legge opp til opprustning av Vest-Tyskland og opptak i NATO. Inkluderinga av Vest-Tyskland i NATO i 1955 var den direkte årsaken til dannelsen av Warszawapakten samme år.

EU har aldri vært noe fredsprosjekt, bortsett fra i festtalene som nå den 10.desember. EU betyr i dag sosial krig mot medlemslandenes egne innbyggere og militære intervensjoner for å utvide sin innflytelsessfære.

EU-et krigsprosjekt

 ( Artikkel trykket i ekstrautgave av Rødt-Nytt i forbindelse med fredsprisutdelinga.  
Artikkelen har også blitt lagt ut på Nye Meninger, og dette er den redigerte versjon)

 

Påstanden om at EU er et fredsprosjekt som skal ha hatt en viktig rolle i å hindre ny krig i Europa, var en sentral del av Ja-sidas propaganda for å få det norske folket til å akseptere EU-medlemskap både i 1972 og enda mer i 1994. Det er også en viktig del av propagandaen innad i EU for å få vanlige arbeidsfolk til å akseptere dette markedsliberalistiske stormaktsprosjektet som de selv taper på. Men ingen av argumentene som føres for å begrunne EU som et fredsprosjekt holder vann.

 

Det første argumentet er empirisk og viser til at det ikke har vært noen ny storkrig i Europa etter dannelsen av EUs forløper, Den europeiske kull og Stålunionen, i 1952. En storkrig som involverer et helt kontinent, vil alltid være en supermaktskrig. 1. og 2. verdenskrig ble utkjempa mellom datidas globale supermakter; Storbritannia, Frankrike og Russland/Sovjetunionen og USA på den ene sida, Tyskland med allierte på den andre. En ny verdenskrig som involverte Tyskland som en selvstendig hovedaktør, var under enhver omstendighet utenkelig etter 2. verdenskrig. I motsetning til etter 1. verdenskrig var Tyskland etter 2. verdenskrig militært knust, utbomba og politisk demontert i to stater. 

 

En ny storkrig i Europa ville blitt utkjempa med den kalde krigens supermakter USA og Sovjetunionen som hovedaktører. Heldigvis førte den kalde krigen oss aldri i noe ny europeisk og global storkrig, men det var ikke langt unna, spesielt under Cubakrisen. Selv for Torbjørn Jagland og Geir Lundestad burde det vel være vanskelig å argumentere for at dannelsen av Det europeiske økonomiske Fellesskapet (EEC) i 1958 var utslagsgivende for at Khrusjtsjov beslutta å trekke de sovjetiske mellomdistanserakettene bort fra Cuba i 1962? 

 

Realiteten er at etableringa av EUs forløper spilte en spenningsskapende rolle under den kalde krigen. I utgangspunktet var de allierte fra 2. verdenskrig enige om at Tyskland etter at krigen skulle holdes demilitarisert for aldri igjen å kunne utgjøre noen trussel mot noen av de allierte. Vestmaktene gikk imidlertid bort fra denne avtalen etter at den kalde krigen brøyt ut. Tyskland som var den dominerende industrimakta i Europa fra 1900 til 1945, hadde fortsatt et stort potensial som produsent av stål og våpen som Vestmaktene ønska å utnytte i rustningskappløpet med Sovjetunionen. Kull og stålunionen hadde som sitt fremste mål å legge til rette for raskest mulig vekst i denne basisindustrien innen det militærindustrielle komplekset. I 1955 var prosessen kommet så langt at Vest-Tyskland ble tatt opp som fullt medlem av NATO. Ettersom tyske styrker hadde utrydda 23 millioner sovjetborgere få år tidligere, oppfatta Sovjetunionen dette som en stor trussel og svarte med å tvinge sine allierte inn i Warszawapakten samme år.

 

Kull og stålunionen var altså ledd i en strategi for militær opprustning av Tyskland som hadde som konsekvens at Europa allerede 10 år etter 2. verdenskrig ble konsolidert i to fiendtlige militærallianser, stilt opp mot hverandre og klare til krig ved første gnist. Lenger unna Alfred Nobels testamente om å arbeide for nedrustning og fredskongresser er det ikke mulig å komme.

I årene etter 1952 har Kull og Stålunionen skritt for skritt utvikla seg fra å være et frihandelsprosjekt på et avgrensa men militærstrategisk viktig område, til å bli en økonomisk og politisk union som de sentrale lederne ønsker skal utvikle seg til en føderalstat. Her finner vi det teoretiske argumentet for å hevde at EU er et fredsprosjekt: Land som blir så politisk og økonomisk vevd inn i hverandre at de ikke lenger kan opptre selvstendig, kan ikke gå til krig mot hverandre. 

Det er to innvendinger mot dette:

For det første, om integrasjonen blir vellykka i den forstand at en ny superstat trer fram på arenaen, er dette fredsskapende i en global sammenheng? Å hevde at dannelsen av Den europeiske Union er fredsskapende fordi det hindrer krig mellom statene som inngår i unionen, kan sammenlignes med å hevde at samlinga av Tyskland i 1871 var et fredsprosjekt fordi det hindra nye kriger mellom de ulike tyske statene som gjentatte ganger hadde vært i strid med hverandre under og etter oppløsninga av Det hellige romerske riket av tysk nasjon. Om tysk samling kunne framstilles som et fredsprosjekt fra et innenrikspolitisk tysk perspektiv i 1872, ville vel de fleste være enige om at dette perspektivet blir problematisk i en breiere europeisk og global kontekst i tiårene som fulgte.

Like viktig som å vurdere om EU kan hindre krig mellom medlemsnasjonene, er det derfor å vurdere hvilken rolle EU potensielt kan og vil spille i verden utafor EU i tiårene som kommer. Og her blir parallellen til tysk samling i 1871 ubehagelig relevant. EU har ikke enda lykkes med å etablere seg som en enhetlig politisk og militær supermakt. Men det er ambisjonene. EUs nåværende Unionstraktat forplikter derfor medlemslandene til militær opprustning, og EU har, i likhet med NATO, gitt seg sjøl fullmakt til å intervenere militært utenfor Unionens eget territorium. 

 

Verken EU eller forløperne har på noe tidspunkt fungert dempende på enkeltmedlemmers militære operasjoner i andre land. EEC hindra ikke Frankrike fra å føre en brutal kolonikrig i Algerie på 1960-tallet og EF hindra ikke Storbritannia fra å gå til krig mot Argentina i 1983. Mangelen på enhet på det politiske og militære området har imidlertid så langt ført til at EU som organisasjon ikke har vært en aktiv aktør til støtte for medlemslands interesser i konflikter utenfor unionens territorium. For europeisk storkapital er dette en ulempe sett i forhold til konkurrerende kapitalinteresser. Men et selvhevdende enhetlig EU som tar opp kampen om markeder og ressurser med USA og Kina, også med militære midler, slik “visjonære” EU-ledere legger opp til, er det totale marerittscenariet for alle fredsvenner.

Forestillinga om union som noe fredsskapende står i grell kontrast til vår egen historiske erfaring i Norge. Det var etableringa av den politiske unionen med Sverige som brakte Norge og Sverige i krig i 1814, og det var ønsket om oppløsning av unionen fra norsk side som brakte oss på randen av en ny krig i 1905. Men en viktig grunn til at oppløsninga av unionen likevel gikk fredfullt for seg, var at den i utgangspunktet var veldig løs. Det var først og fremst snakk om en utenrikspolitisk union, ikke en sammenveving av økonomiske og politiske institusjoner på nivå med det EU etablerer. 

 

Den vellykka unionsoppløsninga har ført til at nordmenn og svensker i dag oppfatta hverandre som broderfolk som stemmer på hverandre i Grand Prix og som kun kjemper mot hverandre i langrennssporet. Mens fred mellom Tyskland og Frankrike etter andre verdenskrig har helt andre årsaker enn etablering av politisk union, kan vi ganske klart se at unionsoppløsning har skapt grunnlaget for stabil fred mellom Norge og Sverige i godt over 100 år. Det beste håpet for fred i Europa og verden er at EU kan oppløses på tilsvarende fredelig vis, før det er for seint.

Intervju med Adenalghad newspaper

Some questions to the Norwegian activist the Deputy of the chairman of the Red party in Norway, (Marielle Leraand) in an exclusive interview with the newspaper of Adenalghad (den største dagsavisa i Sør-Jemen)

Internationally ,

-How the Red Norwegian party reads the recent visit of the United Nations Secretary Mr. Ban Ki-moon to Sana'a on 19 November?

This is a visit to the regime in the North, and doesn´t reflect the total picture of what is going on in Yemen.

-Mr. Ban praised the political shifts in Yemen and called for helping the Gulf initiative success which provides the power transfer deal in Sana'a , on the other hand he did not mention the southern issue . How do you explain this from international top position?

Ban Ki-Moon could have raised the issue of the occupied people of the South, but I would have been surprised if he did. Now everyone in the establishment amongst the allies with the US proclaims the idea of "the arab spring", and there are few discussing the old power-structures still in place in the Middle East. 

-The demands of the southern people have been ignored by some powerful and well respected  people in the world who claim to respect the peoples' choices. In your point of view what do you think about that?

This is obvious. The Western media, hand in hand with Al-jazeera and Al-Arabiya, deludes the citizens of -both the Middle East -and the people in the West. The media is the biggest and most influential allied of the big lie about "freedom" and "democracy". This is all a big game, where Qatar-Saudi-Arabia is gathering terrain in the whole region where we have seen the "arab spring", and they do it as a "Missionary Man" combined with support to jihadi-linked rebel-groups. And The issue of South Yemen no one cares about. The regime in the North allied with US and the wahhabis; all they care about is control over the important transport-route bay of Aden represents. And it´s about control over oil-resources. And they will suppress everyone that threatens their current position in these issues. 

There is conflict poles in the world , which has a great effect on the ongoing events in the middle east , the south is a part of that events, in your view , what is the smart ways to deal with such conflicts in order to achieve  the victory of the southern issue?

You have to make friends, and as I see it you have two choices; sell your souls to the US-Saudi-Arabian axis. Or you make friends with their enemies. You could work with the russians and the chinese, but you should try to make contacts with the progressive friends you find in Latin-Amerika; especially in Venezuela and Cuba. They are still foes of the West, and represent a "shield" against the ideas of a US-dominated world. 

There are   crimes and massive violations happening in the south of Yemen till this moment , how do you explain the international bodies and  human rights organizations overlook about what's happening in the south?

Most of the human rights organizations follow the money and they follow the mainstream- media. 

-Southerners accuse the radical extremist religious parties such as Reform Party(Islah) of Yemen in an attempt to control the south, with international support . How do you read the international community's support for the forces of the radicalism in helping them to reach the power , while they are being accused of supporting the extremism and terrorism?

This goes into the geopolitical picture I mentioned before, but I want to undeline this: The Wahhabis in Saudi Arabia have for many years sent their "missionaries" to different parts of the Middle East. They buy their ways into arab-spring- countries like Tunisia, Libya and Syria. If you see what is now happening in Syria, you can also see a reflection of what is going on in the South. Since 2006 the Saudis have established schools and mosks in Syria, for example, and they have financed rebel-groups who have hijacked the uprising against Bashar AL-Assad. This also happened in Libya and is now going on i Syria. They bring weapons into jihadi-groups, and the ulitmate goal is regime-change in their favor. Again this is all about Iran and the isolation of the iranian regime, and ulimately Saudi-Arabia, US and their allies have a "wet dream" about a regime-change in Iran. In this picture the southerners are just a pice of the puzzle. But, yes; they will try to infiltrate your movement with both the missionary men of the wahhabis AND rebel-groups, linked to Al-Qaeda. As I see it, this has more to do with classical imperialism, and this time, Saudi-Arabia are a major factor. 

-In your point of view , how can the southerners deal with international hardening attitude towards the southern issue , and what is your advice to the leaders of the south in this regard?

As I said earlier: make friends, make allies, and try to establish an english-speaking news-channel. 

How do you see the future of the political process in the south and in Yemen in general?

I think the struggle will be hardening, because of the geopolitical factors I explained earlier. The issue of the South is also linked with everything else that is going in the region. Syria, the only friend of Iran (except of Hizbollah) is where the world now have their eyes, and if the Assad-regime falls and get replaced by The muslim Brotherhood or/combined with the Salafis, then Saudi-Arabia has gained terrain, and will be stronger than ever. The Saudis are arming themselves for a big fight, but they are clever enough to finance someone else to take their wars. And the regime in North Yemen will be stronger when Saudi-Arabia gets stronger in the region.

on the Norwegian level ,

The Norwegian Red Party declared his support to the southern movement in last July , this step was popularly welcomed by the people of the south, how can you read this reaction in the south?

Well, I read it by the overwhelming reactions from ordinary people that have sent me thankful messages.

Did the Norwegian Red Party make any actions or activities that might support the southern issue on the Norwegian level?

Together with some refugees in Norway and in Europe, headed by Ahmad Al-Diyani, Red Party  arranged a demonstration in Oslo in July, and I have also written about the Southern Issue in Norwegian newspapers.

On the official level in Norway, how the Norwegian politicians view the southern issue?

The government in Norway is allied with US and NATO, and would never say anything to disrupt these relations.

Do you intend to carry out any activities that will support the southern issue at the European level?

You tell me what I can do, and I will be your servant.

 Do you have any connections with the leader and political parties in the south of Yemen?

No.

You have been threaten by some people in Sana'a because of what have been published in Adenalghadnewspaper  earlier , what are the latest result of the investigation on this case ?

The investigation is closed, and I don´t think the government in Norway would have had an interest in following this further and investigating what this all boils down to.

Have you been threaten again after that? And why the Yemeni authorities carry out such tactics from your point of view ?

I have not been threatened again. I´m not surprised that they will use any means of pressure. But in Norway the citizens are well protected, so I´m not concerned.

Do you have any information about the latest development on the issue of the murdered Norwegian "Martin" who was killed by the son of the influential Yemeni business man "Shaher Abdul Haq" in London in the year 2008?

No.

On the southern level ,

Continuation of the peaceful revolution of the people of the south, there is a great preparation for the 45th anniversary of the independence of the south Yemen from Britain on Nov.30 , what is your message to the people of the south on this occasion?

I want to say that the struggle for freedom have to be continued, and I hope, by peaceful means. Don´t let the regime in the North hijack your movement. But use guerilla-tactics, and the best way to do that in the world we now live in is; spread the news! You need an english-speaking channel that can show your struggle and oppose the silence. 

As a politician Norwegian activist, what is your message to the southern woman and her role in what's happening in the south Yemen?

The peace-movement have historically been dominated by women. The fighting against occupation and war is a way to challenge the male-dominace in the societies all over the world. Women have to take leadership, also after a revolutionary phase. As we see in Egypt; the women were in front in the streets, but when they got rid of Mubarak, the women were more or less back where they started. Women have to take her share of the power -again and again -in a revolutionary phase, but also after, when the decisions are made about what kind of society we want. 

Your last message you would like to forward to the concerned parties?

To the southerners I say it with the words of Che Guevara: "Hasta la Victoria Siempre!"

Thank you , Marielle Leraand.

Adenalghadnewspaper. 

Må inn i sexkjøpsloven

VG skriver 22. november om at det vitner om et alvorlig samfunnsproblem når barn på 11 år ser porno. 

Fra USA skriver pornoforskeren Gail Dines i boka Pornland - How porn has hijacked our sexuality om at dette er gjennomsnittsalderen for når barn ser porno. Hun skriver også at det er et voksende helseproblem ved at tilgangen nå er så stor at det rapporteres et økende problem med barn og unge som lider av pornoavhengighet.

Kvinnevold

Porno og prostitusjon er vold mot kvinner. Rødts mål er et samfunn uten seksualisert undertrykking, og dermed uten porno og prostitusjon. Den internasjonale handelen med kvinner og barn er en av verdens mest lønnsomme industrier. Menn som kjøper kvinner i prostitusjon, er ansvarlige for at kvinner påføres skade, og er støttespillere for porno- og prostitusjonsindustrien.

Porno er ikke fiksjon, det er virkelige mennesker som avbildes. Rødt ønsker derfor en lov mot porno, inkorporert i det gjeldende lovverket mot sexkjøp.

Det er fullt mulig for regjeringa å begrense pornoindustrien ved å innlemme forståelsen av at porno og prostitusjon er ett og det samme. Det er de samme prostituerte enten de blir filmet med et kamera inne i et lokale, eller når de er ute på gata. Å være en kunde -det være seg å kjøpe porno på nett eller en prostituert på gata -er å kjøpe en seksuell tjeneste. Og dette har vi allerede fått en lov mot, men problemet er at den ikke rammer kjøp av porno, og det handler om hvordan porno blir bagatellisert og bortforklart som "fiksjon". Men det er ekte kvinner og barn, som selges som en vare i begge tilfeller, og det er -i all hovedsak -menn som kjøper.

Denne forståelsen kan regjeringa velge å innlemme i den gjeldende sexkjøpsloven og dermed straffeforfølge de som kjøper porno i butikk og på nett. Dette vil antakeligvis få den hyggelige ringvirkningen at antallet som tilbyr gratis porno på nett reduseres. En hallik gir ikke ved dørene. Dette er nemlig big businesss. For å sammenlikne med billettinntektene på vanlige filmer, altså spillefilmene vi går på kino for å se, tjener de, bare i USA, rundt 9 milliarder dollar årlig. Pornoindustrien tjener 13 milliarder, eller rundt 75 milliarder norske kroner - per år. Og dette øker raskt, trass i at det er enkelt å se gratis porno.

«Teasere»

Det er viktig å huske at gratis porno fungerer som «teasere» for lengre filmer som man må betale for, og det er vanlig at slike teasere avsluttes før det begynner å bli «virkelig interessant», slik at man må inn på betalingsstedet for å få se resten.

Jeg vil derfor avslutningsvis gjerne få utfordre barne- og likestillingsministeren på dette siste konkrete punktet, som jeg håper jeg får svar på: vil den rødgrønne regjeringa jobbe for å innlemme pornoen i den gjeldende sexkjøpsloven?

Publisert i VG 30.11.2012.

Appell holdt på demonstrajon til støtte for Gazas befolkning

«Israel har rett til å forsvare seg». Det er hva utenriksminister Espen Barth Eide har å si til at Israel igjen lar sine bomber regne over Gaza og drepe uskyldige palestinske barn og voksne.

Både gjennom sine ord og sine handlinger, har den såkalte rødgrønne regjeringa stilt seg tydelig på undertrykkerens side i striden mellom Israel og palestinerne.

Nå er det på tide at arbeiderbevegelsens tradisjon for internasjonal solidaritet med undertrykte folk og respekt for Folkeretten også skal bli norsk offisiell politikk. Under Espen Barth Eide er norsk utenrikspolitikk ikke noe annet enn et ekko av det som sies i Washington.

Når palestinske grupper skyter raketter mot Israel, er det en fåfengt reaksjon fra et folk i desperasjon. Gaza har gjennom flere år blitt strupet økonomisk gjennom en total israelsk blokade. Samtidig driver Israel systematisk tyveri av palestinsk jord i Øst-Jerusalem og på Vestbredden. Rødt støtter ikke de palestinske rakettene fordi de ikke er presise nok til å treffe militære mål og fordi den militære kampen bare bidrar til å trekke fokuset bort fra den politiske kampen som er den eneste som kan lede til resultater på sikt.

Men det er vanskelig å fortelle palestinerne at de skal avstå fra å ty til de svært begrensa militære midlene de faktisk har til disposisjon, når signalet som kommer fra den norske regjeringa så ettertrykkelig viser at det ikke finns noen vilje i det såkalte verdenssamfunnet til å presse Israel til å opptre i tråd med Folkeretten.

Det eneste tilfellet etter 2. verdenskrig hvor et land på tilsvarende måte som det Israel gjør i Palestina har forsøkt å stjele et annet folks land, var da Irak under Saddam Hussein gikk inn og annekterte Kuwait i 1990. Da svarte verdenssamfunnet, inklusive Norge, med krig. Rødt mener det var galt. Krig var ikke løsninga overfor Irak og det er ikke løsninga overfor Israel. Men dersom urett og brudd på Folkeretten skal stanses og forhindres, må det komme konsekvenser mot landene som forbryter seg mot Folkeretten slik Israel har gjort over flere tiår.

Norge trenger en fundamental omlegging av utenrikspolitikken. De såkalt rødgrønne belønner derimot Israels landtyveri med å tilrettelegge for økt handel og samarbeid. Rødt vil i stedet presse Israel til respekt for Folkeretten gjennom å innføre -ikke bare en stans av all eksport av våpen og ammunisjon - men altomfattende økonomiske og politiske sanksjoner - av samme typen som de som ble iverksatt mot Israels tidligere allierte, og bestevenn apartheidregimet i Sør-Afrika.

I stedet for å gjøre dette rettferdiggjør den norske regjeringa Israels drap på palestinske barn og voksne som «selvforsvar». Rødt er i stedet krystallklar på at det er Israel som er aggressoren og Norge og andre land som lar Israel slippe unna med sin utsultningsblokade og sitt landtyveri som har hovedansvaret for dødsfallene på begge sider av grensa.  Og i tillegg: Når saken om palestinerne skal få anerkjennelse for en egen stat, kommer opp i FN 29. november er det sjølsagt, og et absolutt mimimum at Norge stemmer for dette.

Takk for meg!

SV sier en ting og gjør noe annet

 

SVs Snorre Valen forsøker å forsvare SV som fredsparti etter min replikk til Akhtar Chaudry. Men han gir ingen forklaring på hvorfor SV stemmer for videreføring av Afghanistankrigen enda et drøyt år. Dissens i regjering er som kjent mulig. Videre unnlater han helt å kommentere at SV gikk inn for bombing av Libya i 2011.

 

I mangel av et godt forsvar, kommer han i stedet med et fullstendig usaklig motangrep ved å slenge ut en grunnløs påstand om at jeg skal ha oppfordra til krig mot Israel i en demonstrasjon. Det jeg sa var følgende: «Israel har illegalt annektert et annets lands territorium. Det eneste andre tilfellet hvor en stat tilsvarende har annektert et annet lands territorium, var Iraks anneksjon av Kuwait i 1990. Skulle «verdenssamfunnet» vært konsekvent, burde det også gått til krig mot Israel.»

Det var hykleriet i «verdenssamfunnet» jeg påpekte, ingen oppfordring til krig.

Rødt eksisterte ikke i 1991, men både RV og SV gikk mot den første krigen mot Irak. FN skal reagere mot folkerettsbrudd, men krig skal være siste utvei når alt annet er prøvd. Alt annet var ikke prøvd. Og det samme gjelder i forhold til Israel. Her er ingenting prøvd.

Når jeg må imøtegå SVs påstand om fortsatt å være et fredsparti, er det blant annet fordi SV etter Kosovo 1999, Afghanistan-krigen og Libya 2011 har blitt et annet parti enn i 1991. Når det gjelder Afghanistankrigen, så vil SV med all sannsynlighet lydig stemme for ny krigsbevilgning i budsjettet for 2013.

Publisert i VG 15.11.2012.