Om å ære demokratimotstandere

(Svar til Bård Larsen og Morten Kinander i dagens Klassekampen)

Bård Larsen og Morten Kinander skriver 22. juni at de ser det som en ære å bli kalt reaksjonære og antidemokratiske av Rødt. Til det er det bare å si vel bekomme, men de unngår å svare på det konkrete innholdet i min kritikk 20. juni av deres og Oslo Freedom Forums perspektiv på menneskerettighetene. I motsetning til hva Larsen og Kinander legger til grunn, har jeg ikke skrevet at liberalisme helt generelt er reaksjonært og antidemokratisk. Til det er liberalismebegrepet alt for flertydig. I USA oppfattes for eksempel begrepet “Liberal” som synonym for venstreorientert. 

Det jeg har påpekt, er at både de tidlige opplysningstidsfilosofene og de første som kalte seg liberalere var aktive motstandere av demokrati. 

1800-tallets liberalere mente at allmenn stemmerett ville lede til et autoritært samfunn, et “proletariatets diktatur”, fordi det kunne det lede til inngrep mot den private eiendomsretten som liberalerne så som en grunnleggende menneskerett. Det som er reaksjonært og antidemokratisk er å snu forståelsen av menneskerettighetene tilbake til “den opprinnelige tanken, slik det ble utformet hos opplysningstidstenkerne”, for å sitere fra Larsens og Kinanders kronikk 15. juni. For her var altså overklassens eiendomsrett definert som en menneskerett, noe den ikke er i noen av FNs menneskerettighetskonvensjoner i dag, mens alles rett til å stemme ved valg og organisere seg og kjempe i fagforeninger, som er anerkjente rettigheter i FNs Konvensjon om sivile og politiske rettigheter i dag, altså ikke var del av den opprinnelige tanken.  

Hva dette innebærer i praksis i dag, blir tydelig når Larsen og Kinander omtaler Venezuela som et “autoritært land”. Det å omtale et land som autoritært på tross av at alle slags partier kan stille til valg, på tross av at det er en levende og fri opposisjonspresse og på tross av at valggjennomføringa beskrives som plettfri av uavhengige observatører, blir bare mulig i lys av det opprinnelige liberale perspektivet på menneskerettighetsbegrepet, hvor alle myndigheter som griper inn mot overklassens egendefinerte eiendomsrett, uavhengig av om de er demokratisk valgte eller ikke-valgte, omtales som autoritære.

Det å karakterisere demokratisk valgte presidenter og regjeringer som autoritære, er å gi legitimitet til de som søker å omstyrte resultatene av demokratiske valg med militærkupp eller økonomisk sabotasje. Enda tydeligere blir dette når politikere som har vært direkte involvert i slike forsøk på å omstyrte demokratiet æres som menneskerettighetsforkjempere på Oslo Freedom Forum. Oslo Freedom Forum representerer dermed en trussel mot de sivile og politiske menneskerettighetene i alle land hvor folkeflertallet har valgt å prioritere det å bruke statsmakta til å oppfylle begge FNs konvensjoner om menneskelige rettigheter, framfor å ære liberalernes 1800-tallsforestilling om overklassens eiendomsrett som en uangripelig menneskerett.