Kan vi unngå ny storkrig i Europa?

(Kronikk på trykk i Klassekampen i dag, 14. aug. 2014)

Vi kan hindre at borgerkrigen i Ukraina blir en ny storkrig, men da må Vesten slutte å gi ukritisk støtte til det nye ukrainske regimet. Vi kan også hindre nye folkerettsstridige invasjoner fra Russland, men bare om vestlige politikere starter med et oppgjør med egne forbrytelser mot FN-pakten i nær fortid. 

24. mars 1999 igangsatte NATO massiv bombing av det som da fortsatt var den føderale republikken Jugoslavia, dagens Serbia og Montenegro. Bombingen ble igangsatt uten noe vedtak i FNs Sikkerhetsråd, og var dermed i strid med FN-pakten og folkeretten. Men verken NATO eller noen av NATO-landene som deltok har noen gang villet innrømme at krigen var folkerettsstridig. Begrunnelsen var, og fortsetter å være, at NATO handlet i tråd med “humanitær nødrett”.

Hvorfor er det viktig å minne om dette i dag, 15 år seinere? Fordi en situasjon som bærer mange likhetstrekk med situasjonen i Kosovo i 1999 har utviklet seg regionene Donetsk og Luhansk i Øst-Ukraina. Hovedforskjellen er at situasjonen i Øst-Ukraina i dag er verre enn den var i Kosovo før NATO greip inn.

I Kosovo kjempet serbiske sikkerhetsstyrker mot den separatistiske kosovoalbanske UCK-geriljaen som i økende grad hadde klart å etablere kontroll over albanskbefolkede landdistrikter i Kosovo. I Donetsk- og Luhanskregionene kjemper ukrainske regjeringsstyrker i dag mot prorussiske separatister som også har kontroll over storbyene i regionen. Det er sannsynlig at separatistene i Ukraina får militær støtte fra Russland, selv om dette gjenstår å bevise. Det er derimot bevist at UCK fra 1998 mottok trening av offiserer fra NATO-landet Storbritannia, i en treningsleir i fjellene ovenfor Bajram Curri i Nord-Albania.

Før NATO igangsatte bombingen av Jugoslavia, anslår Human Rights Watch at mellom 1500 og 2000 sivile og stridende i Kosovo var blitt drept. 9. august meldte Nrk at Rundt 1500 sivile skal være drept bare i Luhansk-regionen i det østlige Ukraina alene. Dette tallet, som fortsetter å stige raskt, inkluderer verken drepte opprørere og regjeringssoldater, eller de 298 ofrene på Malaysia Airlines-flyet som styrtet i området.

Før NATO gikk direkte inn i krigen, var til sammen rundt 370 000 kosovoalbanere drevet på flukt. I følge FNs høykommissær for flyktninger, har 730.000 mennesker flyktet til Russland fra Ukraina så langt i år . Regner vi også med mer enn 100 000 internt fordrevne i Ukraina, er flyktningestrømmen ut av krigssonene i Øst-Ukraina altså over dobbelt så stor som den var i Kosovo før NATO, “så seg nødt til” å gripe inn militært. 

I følge Aftenposten er det en russisk intervensjon med humanitært påskudd NATO nå konkret frykter, og trolig med god grunn. Selv om Russland korrekt nok fordømte NATOs intervensjon mot Jugoslavia som folkerettsstridig, har Russland også tidligere, i konflikten med Georgia i 2008, vist vilje til å bruke samme type retorikk som NATO brukte for å legitimere en folkerettsstridig intervensjon.

NATOs “humanitære intervensjon” medførte en kraftig opptrapping av konflikten, og sluttproduktet ble permanent fordrivelse av til sammen 230 000 serbere, rom og andre ikke-albanske minoriteter fra Kosovo. Det er all grunn til å frykte at en russisk “humanitær” intervensjon i Ukraina vil få enda mer katastrofale følger. Da NATO-intervenerte mot Jugoslavia i 1999, nøyde Russland seg med politisk protest. Det er grunn til å frykte at USA og EU vil svare langt mer aggressivt. I verste fall vil vi få en åpen krig mellom verdens ledende supermakter, og atommakter. 

Kan vi unngå dette? Ja, men det forutsetter at vi som bor i Vesten gjør noe annet og mer enn å rette pekefingeren mot Russland og utpeke Putin til den ensomme skurken.

For det første må vestlige politikere og kommentatorer slutte å narre seg selv og resten av befolkninga i Vesten til å tro at maktovertakelsen i Ukraina i februar var noen demokratisk revolusjon. Avsatte president Viktor Janukovitsj vant et valg i 2010 som ble vurdert som fritt av internasjonale valgobservatører. Den klare seieren til Porosjenko i første runde i valget i mai, var ikke et resultat av stor entusiasme for “revolusjonen” og hans kandidatur fra hele befolkninga. Tvert imot, Porosjenko og hans fremste motkandidat, Julia Timosjenko, fikk til sammen færre stemmer ved valget i 2014 enn det Janukovitsj fikk alene i 2010. Også i deler av Sør- og Øst-Ukraina som var under de nye myndighetenes kontroll, som storbyene Kharkov og Odessa, var valgdeltakelsen under 50 prosent.

Lederen for Kommunistpartiet, som fikk 13 prosent av stemmene og ble nest største parti i Sør- og Øst-Ukraina ved parlamentsvalget i 2012, stilte i utgangspunktet i presidentvalget. Han trakk seg blant annet fordi partimedlemmer ble banket opp og at partiet ble forbudt å drive politisk virksomhet i flere deler av landet. Den kommunistiske fraksjonen i parlamentet har siden blitt tvangsoppløst, og det pågår nå en juridisk prosess for å forby partiet og kommunistisk ideologi. Mangelen på demokratisk sinnelag hos de nye makthaverne i Kiev handler altså om mer enn at det minste av regjeringspartiene organiserer store demonstrasjoner for å hylle naziforbrytere fra andre verdenskrig.

Vestlige land, som til nå ukritisk har gitt politisk, økonomisk og militær støtte til det nye regimet i Kiev må slutte med dette. I stedet må det stilles betingelser for bistanden knyttet til respekt for demokratiske spilleregler og åpen og direkte dialog med opprørerne og andre politiske krefter med folkelig oppslutning i regionene som ga Janukovitsj valgseieren i 2010. 

Det som på sikt kan hindre at Putin og Russland fortsetter å valse over folkeretten, er et systematisk arbeid for å gjenopprette respekten for FN-paktens bokstav. Det kan vi i Vesten ikke oppnå gjennom selvrettferdige anklager eller sanksjoner. Noe som derimot virkelig kunne gjort inntrykk på politikere i Russland, var om vi hadde igangsatt etterforskning for forbrytelser mot freden mot de politikerne som hadde ansvaret for igangsetting av den folkerettsstridige bombekrigen mot Jugoslavia i 1999.