Hva synes dere fungerer best med norsk asylpolitikk?

(Mitt innlegg i asyldebatten i kveld)

For å svare på dette spørsmålet, må vi først se på hvilke aspekter asylpolitikken består av, og deretter vurdere i hvor stor grad de ulike områdene fungerer, og på det grunnlaget kunne si noe om hvilket område som fungerer relativt sett best. For å kunne vurdere hva som er bra og dårlig, må vi imidlertid først klargjøre hva som ligger i bra og dårlig, og akkurat det mistenker jeg at det finns en viss uenighet om. La meg bare innledningsvis klargjøre at premisset for en velfungerende asylpolitikk for Rødts del er: 

 

1.    en politikk for å sørge for at Norge tar sitt proporsjonale ansvar for verdens flyktningeproblem

2.    en politikk hvor mennesker som reelt er forfulgt uten personlig fare og uten å bryte noen lov kan søke asyl og legge fram sin sak

3.    en politikk hvor asylsøkere som har kommet til landet ikke risikerer tilbakesendelse til reell fare i hjemlandet

4.    en politikk hvor asylsøkere som har fått opphold blir integrert i samfunnet med jobb eller studier, bolig og mulighet for å videreføre sitt familieliv. 

 

Hvordan gjør så Norge det i forhold til disse kriteriene?

1.   I forhold til å ta sitt proporsjonale ansvar, må utgangspunktet være en forståelse av at det finns over 40 millioner fordrevne i verden, drøyt 15 millioner utenfor eget lands grenser. I 2012 ble det produsert mer enn en million nye flyktninger. Jeg har ikke tall for 2013, men det var trolig minst like høyt. Av disse mottok Norge 10 000 asylsøkere og 12 000 kvoteflyktninger. Det utgjør altså rundt 1 prosent. Tatt i betraktning at Norge er et av verdens aller rikeste land, er innsatsen smålig, men det finns land som er enda verre: Terningkast 2

2.   Det å unngå å bruke menneskesmuglere og illegale innfartsmåter, er i praksis helt umulig hvis man ønsker å søke asyl i Norge. Enhver visumsøknad blir avslått om det er mistanke om at personen som søker visum vil søke asyl. Dersom mye tilsier at vedkommende har god grunn til å søke asyl, fordi vedkommende reelt kan antas å være forfulgt i sitt hjemland, vil han eller hun helt garantert ikke kunne reise lovlig inn i Norge. Fraværet av mulighet for å søke asyl på norske ambassader i utlandet, er norske myndigheters u-hjelp til menneskesmuglerindustrien. Eneste formildende omstendighet er at alle andre rike land gjør det samme. Terningkast 1. 

3.   I Rødt har vi gjennom en rekke personlige erfaringer sett at grensa for bevisføring av det å være individuelt forfulgt er urimelig streng, og kjenner flere eksempler på mennesker som har blitt sendt tilbake som har risikert å miste livet. Noen har også blitt borte etter tilbakesendelse uten at vi har kunnet verifisere om de lever eller ikke. Når balansen for bevisføring er satt på sannsynlighetsovervekt, betyr det at omtrent like mange vil få opphold som ikke hadde trengt det, som vil få avslag sjøl om de hadde trengt det. Ikke noe system vil være perfekt, og så lenge vi har en kapitalistisk verden som genererer systematiske økonomiske forskjeller, vil vi også få økonomiske flyktninger. Vi løser ikke verdens fattigdomsproblem ved å la alle komme til Norge, men det å likestille belastninga for samfunnet ved å ta imot en økonomisk flyktning med lidelsen til en reelt forfulgt flyktning som sendes tilbake, ser vi i Rødt som forkastelig. Eneste formildende omstendighet er at det finns noen land som praktiserer regelverket enda mer inhumant. Terningkast 2.

4.   Vi har ofte sett innslag om asylbarn som sitter i årevis på asylmottak og ureturnerbare asylsøkere som verken gis muligheten for å motta støtteordninger eller ta arbeid. Men motsatt finns det også mange gode eksempler på lokalsamfunn som gjør mye for å integrere flyktninger sosialt og kulturelt, og ordninger som gjør at flyktninger kan studere og komme ut i arbeid som er blant de beste i verden, relativt sett. Ordningene for familiegjenforening er også relativt humane. Rødt skulle gjerne gjort integreringstiltakene bedre, slik at færre lever i håpløshet med fare for å ramle inn i kriminalitet, men relativt sett har vi en klar vinner på asylområdet:

Terningkast: 4

    

Selvkritikk, ikke selvpisking

(Debattinnlegg på trykk i dagens Klassekampen)

Tidligere ansatt i SVs stortingssekretariat, Thor Egil Braadland, tar 15.1. et hardt oppgjør med Hans Ebbing for offentlig å ha kritisert partiets veivalg og partidemokrati. Ebbing får på pukkelen for blant annet å mene at det at landsmøtets aksept for partiledelsens allerede iverksatte vedtak om å støtte norsk deltakelse i Libyakrigen, ikke er et godt eksempel på partidemokrati. 

Før dette landsmøtet var jeg selv medlem av SV, og som SV-medlem ble jeg aldri invitert til å være med på å diskutere om Norge skulle slutte seg til denne tredje NATO-krigen på 12 år. Braadland har derimot rett i at flertallet av SVs gjenværende aktive medlemmer åpenbart har akseptert både vedtaket og behandlingsmåten. Jeg gjorde ikke det, og tok konsekvensen og meldte meg ut.

På det tidspunktet SV-landsmøtet 2011 pågikk, var det for meg og mange andre ikke fnugg av tvil om at NATOs mål med krigen var regimeendring, i strid med FNs vedtak. SV-landsmøtet la derimot til grunn i sitt vedtak at NATO hadde et annet mål. Men etter at norske kampfly i flere måneder hadde latt bombene regne over Libya, så også SVs ledelse at dette var en folkerettsstridig krig for regimeendring. SV trakk da sin politiske støtte samtidig som Norge avslutta sin direkte militære deltakelse, men uten å kritisere NATOs fortsatte krigføring.

SV-ledelsen har framstilt denne tilbaketrekninga som en stor SV-seier. Men det som aldri har blitt klargjort, er om SV mener at NATOs bombekrig mot Libya var god og riktig fra april til juni i 2011, men folkerettsstridig og gal etter dette, eller om SVs ledelse i juni 2011 erkjente å ha blitt lurt. SV har heller aldri analysert om ISAF i Afghanistan helt fram til 2009 var en god og riktig krigsoperasjon, men etter det slo inn på feil kurs, eller om vi også her så et eksempel på at SV ble narret med på å støtte en imperialistisk krig med humanitaristisk retorikk. Hva SV i etterkant egentlig mener om Jugoslaviabombinga i 1999, er også alt annet enn tydelig. 

Kritisk analyse av egne veivalg handler ikke om å skulle piske seg selv offentlig, men om å forstå hvorfor man tok feil, for å unngå å gjøre samme feilen igjen og igjen. Fraværet av vilje til å diskutere NATOs mål med Jugoslaviabombinga, bidro til at SV støtta ISAF i Afghanistan i mange år. Og fraværet av en kritisk analyse av hvorfor SV ga støtte til ISAF i mange år, la grunnlaget for at SV vedtok å støtte Libyakrigen. Hva vil fraværet av selvkritisk analyse av hva SV mente om Libyakrigen føre til?

Som nestleder i Rødt vil jeg invitere til en selvkritisk analyse også i vårt parti. Vi må spørre oss hvorfor vi ikke har lyktes bedre med å bygge aktiv krigsmotstand og få fram viktigheten av et sterkt krigsmotstanderparti. Samtidig må vi stille oss spørsmålet om hvorfor ikke flere bidrar til at Rødt blir det politiske samlingspunktet for krigsmotstandere, gitt at SV har falt fra i tre kriger på rad, og heller ikke nå viser spor av selvkritikk for dette.