(På trykk i Klassekampen i dag, 15.des.)
Klassekampens Simen
Tallaksen oppsummerer i Dagboka 12.12. årets fredspristildeling som en viktig
ideologisk seier for ja-folket. Han har dessverre rett. For det første er det
riktig at de 2000 menneskene som gikk i Europabevegelsens fakkeltog,
mobiliserte til støtte et av de mest sentrale argumentene brukt av Ja-sida i
norsk EU-debatt gjennom mange år.
Påstanden fra Torbjørn Jagland og Geir Lundestad om at de ikke hadde noen baktanker i forhold til norsk EU-debatt da de omsider klarte å banke gjennom fredspristildelinga til EU, har ingen troverdighet. Ved en framtidig debatt om norsk EU-medlemskap, vil prisutdelinga bli brukt av Ja-sida for alt den er verdt for å underbygge den grunnfalske retorikken om EU som et fredsprosjekt.
Påstanden fra Torbjørn Jagland og Geir Lundestad om at de ikke hadde noen baktanker i forhold til norsk EU-debatt da de omsider klarte å banke gjennom fredspristildelinga til EU, har ingen troverdighet. Ved en framtidig debatt om norsk EU-medlemskap, vil prisutdelinga bli brukt av Ja-sida for alt den er verdt for å underbygge den grunnfalske retorikken om EU som et fredsprosjekt.
Tallaksen har også rett i at
nei-sida delvis svikta i forhold til å imøtegå hovedpremisset for
fredspristildelinga; forestillinga om at EU har spilt en viktig rolle i forhold
til å unngå krig i Europa etter 2. verdenskrig. Retorikken om at Kull- og
Stålunionen var et tiltak for å forsone arvefiendene Tyskland og Frankrike,
omgikk noen åpenbare fakta:
1. Kull
og Stålunionen, skapte ingen fred mellom Frankrike og Tyskland. Freden ble
skapt sju år FØR Kull og Stålunionen ble oppretta, som følge av at
Nazi-Tyskland ble knust militært av de allierte.
2. I
motsetning til hva situasjonen var etter 1. verdenskrig, ville det uansett
andre omstendigheter vært umulig for Tyskland å reise seg til igjen å bli en
stor selvstendig militærmakt med muligheter til å true resten av Europa etter
2. verdenskrig, delt som landet var i fire okkupasjonssoner og to stater.
3. Det
var også ideologisk umulig å få det tyske folket med på et nytt imperialistisk,
militaristisk og rasistisk prosjekt i etterkrigstida. I motsetning til i Norge,
var det aldri på noe tidspunkt mindre enn 60 prosent av den tyske befolkninga
som var mot tysk deltakelse i Afghanistankrigen. Denne antimilitarismen har
ingenting å gjøre med dannelsen av Kull- og Stålunionen, men alt å gjøre med at
erkjennelsen av nazismens katastrofale virkninger satte et sterkt preg på det
tyske folket. Dessverre ble det ikke tatt et tilsvarende oppgjør med
imperialistisk nasjonalisme i andre europeiske land. Verken Kull- og
Stålunionen eller EEC la noen demper på Frankrikes blodige kolonikrig i
Algerie.
4.
Kull- og Stålunionen var et ledd i den kalde krigens
oppbygging mot Sovjetunionen, oppbygging av Vest-Europa som et bedre alternativ
enn Øst. Kull og stål er grunnlagsindustrien for rustningsindustrien, og
gjennom integrasjon av de tyske og franske kull og stålindustriene, ble det
lettere både økonomisk og politisk å legge opp til opprustning av Vest-Tyskland
og opptak i NATO. Inkluderinga av Vest-Tyskland i NATO i 1955 var den direkte
årsaken til dannelsen av Warszawapakten samme år.
EU har aldri vært noe fredsprosjekt, bortsett fra i festtalene som nå den 10.desember. EU betyr i dag sosial krig mot medlemslandenes egne innbyggere og militære intervensjoner for å utvide sin innflytelsessfære.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar