SVs Snorre Valen forsøker å forsvare SV som fredsparti etter min replikk til Akhtar Chaudry. Men han gir ingen forklaring på hvorfor SV stemmer for videreføring av Afghanistankrigen enda et drøyt år. Dissens i regjering er som kjent mulig. Videre unnlater han helt å kommentere at SV gikk inn for bombing av Libya i 2011.
I mangel av et godt forsvar, kommer han i stedet med et fullstendig usaklig motangrep ved å slenge ut en grunnløs påstand om at jeg skal ha oppfordra til krig mot Israel i en demonstrasjon. Det jeg sa var følgende: «Israel har illegalt annektert et annets lands territorium. Det eneste andre tilfellet hvor en stat tilsvarende har annektert et annet lands territorium, var Iraks anneksjon av Kuwait i 1990. Skulle «verdenssamfunnet» vært konsekvent, burde det også gått til krig mot Israel.»
Det var hykleriet i «verdenssamfunnet» jeg påpekte, ingen oppfordring til krig.
Rødt eksisterte ikke i 1991, men både RV og SV gikk mot den første krigen mot Irak. FN skal reagere mot folkerettsbrudd, men krig skal være siste utvei når alt annet er prøvd. Alt annet var ikke prøvd. Og det samme gjelder i forhold til Israel. Her er ingenting prøvd.
Når jeg må imøtegå SVs påstand om fortsatt å være et fredsparti, er det blant annet fordi SV etter Kosovo 1999, Afghanistan-krigen og Libya 2011 har blitt et annet parti enn i 1991. Når det gjelder Afghanistankrigen, så vil SV med all sannsynlighet lydig stemme for ny krigsbevilgning i budsjettet for 2013.
Publisert i VG 15.11.2012.
Det er mye sant i Rødts kritikk av SVs linje i forbindelse med krigene på Balkan, i Afghanistan og Libya.
SvarSlettLikevel kan jeg ikke, som Rødt-sympatisør, unngå å spørre meg om partiets strategi (hvor en legger mye vekt på å "kle av" SV) er lite hensiktsmessig.
Det er viktig at noen peker på SVs feilsteg, likevel er faren der for at dette ikke bidrar til verken Rødts eller den samlede venstresiden sin vekst (her bruker jeg ordet venstreside slik det vanligvis brukes i media, altså i en ganske vid forstand). Hvorfor? Flere grunner.
En ting er at mange potensielle Rødt-velgere også en stor grad av sympati for SV. For disse kan det virke både forvirrende og provoserende at Rødt legger så mye vekt på å kritisere SVs svakheter.
Dette gjelder også desillusjonerte SVere som har lagt ned arbeid i å bygge partiet, og som kanskje kunne tenke seg å skifte leir. Kanskje deler en mye av Rødts kritikk mot SV, likevel kan det på et emosjonelt plan(emosjoner er en del av politikken, vi opptrer ikke alltid rasjonelt) bli opplevd som et angrep mot en selv som nåværende eller tidligere SV-medlem.
Skal Rødt bli et 10%s parti ala Enhedslisten de kommende årene, vil dette også bety at en må bygge tillit blant SV-medlemmer. Den jevne SVer som støttet krig f.eks. i Libya gjorde det neppe av ondskap, eller som et resultat av opportunisme (press fra NATO), men snarere som en følge av mangel på informasjon. De vil kunne bli viktige fremtidige allierte, enten det er som medlemmer av et større Rødt, eller som del av en fremtidig, bredere venstreallianse i og/eller utenfor parlamentet.
Men å aktivt rette store deler av skytset mot SV er for å si det mildt en risikabel strategi. Det er ikke sikkert at det hjelper Rødt (av årsakene overfor + en rekke andre, bl.a. historiske og kulturelle kan det tenkes at en del SVere ikke går til Rødt hvis de mister troen på partiet, men heller til andre partier, eller i passivitet). Hvis det betyr en samlet redusert oppslutning for venstresiden, kan det også på sikt bidra til at høyresiden vinner/styrker sitt (stryk ut det en mener ikke passer) hegemoni, her kunne en trekke inn Gramsci og sikkert andre teoretikere.
Som tidligere SV-medlem er jeg også provosert over partiets linje f.eks. i Libya-spørsmålet, og skulle jeg følge følelsene ville jeg bruke mange av mine politiske krefter på å angripe dette partiet. Kanskje fordi partiet står oss nær (i noen spørsmål, samt i forhold til identitet, at vi delvis henger i de samme miljøene, osv.) blir følelsene desto sterkere. Men det betyr ikke at partiet er hovedfienden. Jeg vet at ikke Rødt mener dette, men for en utenforstående kan det kanskje forstås slik, og en risikerer å fremstå ikke først og fremst som et troverdig sosialistisk alternativ, men som "en ennå mer kompromissløs variant av SV", et parti som enda mer kompromissløst sier nei til alt (jamfør boken FRP-koden).
Noe av det samme kan en si om en strategi som går ut på å angripe den rød-grønne regjeringen, at den kan bane veien for høyresiden (må ikke det beste realistiske alternativet være å få BÅDE en ny rød-grønn regjering og Rødt-representasjon på Stortinget etter valget 2013?). Det er jo den som er ansvarlig for politikken (samlet, ikke bare SV), på den annen side er også sentrums- og høyrepartiene krigsvennlige. Kanskje ville det være mer effektivt å rette kritikken mot det politiske estabilissementet, mot maktpartiene/den NATO-lojale makteliten, mot stortingspartiene i sin alminnelighet, mot krigspartiene, osv. - jeg vet ikke akkurat hvordan dette skal formuleres - men i politisk retorikk pleier det jo ofte å være effektivt å fremstille seg selv som den eneste som "går mot røkla", "alle de andre står for det samme, vi er forskjellige".
Og i dette spørsmålet er det faktisk sant; det ville ikke være å lyve.
Ellers er det neppe nødvendig å pakke inn kritikken i ros, men avslutningsvis skal Rødt også roses for å være det eneste antikrigspartiet.
Even