torsdag 14. april 2016

Tryggheten i NATO

Norges nåværende forsvarspolitikk er som kjent basert på NATO-medlemskapet. Kjernen i NATO-medlemskapet er artikkel 5. Et angrep på ett medlemsland er å regne som et angrep på alle. For mange gir dette noen opplevelse av trygghet. 

Gjennom vår historie har vi jo vært utsatt for angrep fra naboland en rekke ganger, sist i 1940 da tyske tropper besatte Norge. Siden Tyskland også er medlem i NATO, er det rett nok ikke klart hvordan NATO ville stilt seg til en framtidig norsk-tysk konflikt, for eksempel knyttet til energileveranser, slik TV2-dramaet «Okkupert» tok utgangspunkt i. Da de to NATO-landene Hellas og Tyrkia i 1987 var på randen av krig over grenselinjene i Egeerhavet, forholdt NATO seg nøytralt. Heldigvis har Tyskland etter andre verdenskrig holdt militærbudsjettet sitt på et lavt nivå, og har ikke hatt kapasiteter til å drive offensiv krigføring i andre land, men det arbeider NATO, med Jens Stoltenberg i spissen for å endre. Ups…

Det at NATO ikke gir trygghet mot angrep fra NATO-land, kan sees som et problem gitt at USA har hatt en lang tradisjon for å intervenere militært i allierte land dersom de begynner å avvike fra USAs anvisninger. Det gjelder særlig i Latin-Amerika. Men heldigvis er det helt uaktuelt for Norge. Våre politikere ville aldri drømme om å opptre uavhengig av USA.

NATO gir oss rett nok heller ikke noen trygghet i en eventuell konflikt med Storbritannia, om vi skulle komme i en konflikt med britene, for eksempel om fiskeriforvaltning, slik islendingene gjorde under «Torskekrigen» i 1973-76. Norge har jo også noen negative erfaringer med konflikt med britene, sist under Napoleonskrigene da den britiske blokaden førte til at familien til Terje Vigen sulta i hjel, og det samme gjorde også mange virkelige familier. 1813 var det siste året i Norge hvor dødsraten oversteg fødselsraten.

Men selv om NATO-tryggheten altså ikke er relevant om angrepet på Norge skulle komme fra sør, som under andre verdenskrig, eller fra vest, som under Napoleonskrigene, kan NATO gi oss en reell støtte om angrepet kommer fra øst. Vårt største naboland i øst, Russland, har Norge aldri vært i krig, men vi har jo også et annet østlig naboland som vi har vært i krig med en rekke ganger, nemlig Sverige. Skulle svenskene nå, som de gjorde i 1814, sende styrkene sine forbi Fredriksten festning, kan vi stole på at vi vil få støtte fra våre allierte. Da er det fint å tenke på at vi har allierte med mye kamptrening.

Under den kalde krigen kunne vi blant annet regne med støtte fra troppene til fascistdiktaturet Portugal, som var en av NATOs grunnleggerstater. Portugisiske soldater hadde lang kamperfaring fra kampen mot uavhengighetsbevegelsene i de afrikanske koloniene, og fikk logistisk og politisk støtte fra NATO til å holde på koloniene sine, så vi kunne vel regne med takknemlighet i tilfelle en krise her. Det vil si, portugisiske offiserer reiste seg mot fascistdiktaturet i 1975, og da ble Portugal nesten kastet ut av NATO, så vi kan nok finne mer pålitelige allierte enn portugiserne. Tyrkia for eksempel, som med NATOs støtte driver aktiv krig i mange retninger, både mot kurdiske opprørere i Tyrkia, og mot kurdere som sloss mot IS og al-Qaida i Syria. Kamperfaring skorter det ikke på! 

Akkurat dette med støtten fra Tyrkia illustrerer imidlertid tydelig at NATO er en toveis forpliktelse. På den en side kan vi stole på støtten fra kamptrente tyrkiske soldater om vi skulle komme i konflikt med historisk sett aggressive naboland som Sverige. Men på motsatt side blir vi også nødt til å stille opp for Tyrkia om tyrkerne skulle ende med å havne i krig med et annet land. Det vil si, bortsett fra om dette landet er Hellas. Da kan vi holde oss utenfor, men hvis Tyrkia for eksempel uheldigvis skulle ende med å skyte ned enda et russisk fly i Syria, og Russland svarer på dette, da er vi også i krig med Russland, fordi Tyrkia er i krig med Russland.

Det ville jo i så fall være første gang Norge er i krig med Russland, men for å avslutte positivt; da kan også norske soldater få realistisk kamptrening på norsk jord, og er det nettopp det forsvaret er til for? For å si det sånn: Det hadde ikke blitt mye realistisk kamptrening for norske soldater ved russergrensa om vi hadde fortsatt den århundrelange tradisjonen med fred med Russland som vi holdt oss til før vi fikk tryggheten i NATO.   

Klikk her for mer informasjon om Rødts nasjonale aksjonsdag mot krig 16. april.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar