(Debattinnlegg på trykk i dagens Klassekampen, men da under tittelen "Vi må over på et annet spor", som er tittelen Klassekampen ga innlegget i stedet for det opprinnelige jeg ga det, som er "sekstimerssamfunnet")
Olav Randen fortsetter å utfordre oss med viktige spørsmål
om innføring av sekstimersdag. Han stiller spørsmål ved om vi vil kunne stoppe
den miljøskadelige forbruksveksten når vi legger til grunn at innføring av
sekstimersdag skal skje med full lønnskompensasjon.
Her er det viktig å presisere at full lønnskompensasjon for
alle arbeidere ikke betyr full kjøpekraftskompensasjon for alle grupper. I
kommersiell sektor vil sekstimersdag med full lønnskompensasjon bety en
betydelig økning av lønnskostnadene og en tilsvarende reduksjon i profitten.
Det vil føre til at kapitalistenes utbytte vil bli kraftig kutta samtidig som
mulighetene for å betale høye lønninger og honorarer til direktører og
skatteadvokater i stor grad forsvinner.
For det andre vil en reduksjon i profitten også føre til at
mulighetene for nye investeringer vil bli kraftig redusert. Det er jo
bedriftenes stadig økte produksjon, som følge av stadig økte investeringer, som
er det som rent fysisk muliggjør forbruksveksten. Sekstimersdag med full
lønnskompensasjon angriper derfor motoren i forbruksveksten direkte.
Det vil også være en rekke virksomheter som lever av det
enorme utsalget og transport av forbruksvarer som ikke vil klare de økte
lønnskostnadene. Disse vil gå konkurs, og varene og tjenestene de produserte
vil reduseres i samfunnet. Dermed frigjøres arberidskraft til de sektorene som
trenger mer arbeidskraft.
Økte lønnsutgifter i velferdssektoren vil også fordre økte
inntekter. Det kan skje gjennom økt offentlig eierskap, slik at profitten fra
kommersielle virksomheter går rett inn i felleskassa. Det kan også komme fra
økt skattlegging av inntekt og formue til de som har mest, og som trenger å få redusert
sitt konsum.
Selv om sekstimersdag med full lønnskompensasjon ikke vil
bety inntektsreduksjon for de som har minst, er det klart at den reduserte
profitten også begrenser mulighetene for lønnsøkning i årene etter at reformen
er gjennomført.
Innføring av sekstimersdag vil altså ganske umiddelbart bety
redusert produksjonsvekst, noen produksjonsnedlegginger, kraftig
forbruksreduksjon for overklassen og redusert framtidig forbruksvekst for
arbeiderklassen.
Alternativet til sekstimerssamfunnet vi skisserer, er nok
ikke det lavteknologiske sosialistiske samfunnet Olav Randen skisserer. Alternativet
er fortsatt kapitalistisk forbruksvekst. Sekstimersdagen tvinger oss over på et
helt annet spor, hvor det verken vil være mulig å sløse med naturressurser
eller arbeidskraft på den måten det gjøres i dag.
Om den videre prosessen vil føre til at det blir mulig å
redusere den bundne arbeidstida enda mer, eller om vi omformer produksjonsteknologien
på en slik måte at det blir nødvendig å øke arbeidstida noe igjen, kan vi ha en
rasjonell diskusjon om når den tida kommer. En innføring av sekstimersdag ved
at man tar det man ellers ville fått i lønnsøkning ut i redusert arbeidstid,
vil gjøre det mulig i løpet av de kommende hovedoppgjørene å komme dit raskt
nok til å berge klimaet for framtidige generasjoner.
