Kjære alle sammen og gratulerer med
arbeidernes internasjonale kamp og solidaritetsdag!
Dagen i dag er en dag for både
å skue innover i det norske samfunnet, men også skue utover landegrensene.
For
å se på det samfunnet vi lever i, kan det være nyttig å se på historien vår - og
på bakgrunn av den skue framover og utover mot det samfunnet vi drømmer om.
I
år er det 99 år siden en gruppe arbeidsfolk i Sulitjelma «tok» 8-timersdagen. I
1918, like etter den russiske revolusjonen og i avslutningsfasen av
1.verdenskrig, gikk arbeidsfolk altså ut og bare ”tok” en arbeidstid som vi med
mindre justeringer har hatt siden.
I mellomtida har teknologien gjort
det mulig å utføre stadig mer komplekse arbeidsoppgaver med bruk av stadig
færre arbeidstimer. Likevel hører vi både nærligslivsledere og de aller fleste
politikere si at folk må belage seg på å jobbe mer og stå i arbeidslivet utover
det som i dag er pensjonsalder. Denne propagandaen, ja, for det ER propaganda,
er ikke bare et gedigent bedrag; det
er reglerett en katastrofe for
verdenssamfunnet dersom vi i den vestlige verden skal jobbe og produsere stadig
mer. Kloden vi lever på tåler det
simpelthen ikke. Vi kan ikke øke
arbeidsmengden, produsere og forbruke mer i vår del av verden, uten at vi sier
farvel til ikke bare internasjonal solidaritet, men antakeligvis også sier
farvel til et klima som tillater at menneskeheten som sådan overlever.
Så hvordan løser vi dette i det
norske fellesskapet på en gjennomførbar måte? Det fins en løsning, en veldig
enkel en, og som samtidig er en gladsak: i stedet for å produsere og forbruke
stadig mer, så må vi jobbe mindre enn
vi gjør i dag. Vi må sørge for å ta ut det overskuddet som den nye teknologien
faktisk serverer til oss, i økt fritid, i stedet for mer penger i lommeboka.
Kloden vi lever på tåler det ikke, og det er ikke etisk forsvarlig at vi i vår
del av verden skal unne oss stadig flere biler, hytter og utenlandsferier flere
ganger i året. Vi som er voksne må dessuten være
de voksne og peke ut for barna våre andre verdier enn de som reklameindustrien
pøser på med, hvor lykke defineres ut i fra det å ha muligheten til tjene masse
penger og at friheten ligger i det vi kan gjøre når vi kan betale for det. Våre
barn blir ikke lykkeligere av det og vi som voksne blir det heller ikke. Vi
jobber stadig mer og ser stadig mindre til våre barn og venner. Barna våre
sluses inn i barnehager fra de er ett år gamle og barnehagepersonalet ser mer
til barna våre i hverdagen enn vi gjør sjøl. Hva er all verdens forbuk opp mot
den tida vi mister – som familie – som venner?
En gradvis reduksjon av arbeidstida,
først i retning av en sekstimersdag, er slik jeg seg det en gigantisk frihetsreform, for de minste og for oss
voksne.
Gjennomsnittlig arbeidstid for
kvinner i Norge i dag er 30 timer i uka. Vi kvinner jobber altså mer eller
mindre frivillig 6-timersdag, men da uten de samme pensjonsrettighetene, eller
med det samme grunnlaget som menn dersom vi blir sjuke eller uføre. Å innføre
6-timersdag ville gitt flere av oss kvinner og de som ikke får annet enn
deltidsstillinger, til å få fulle rettigheter i arbeidslivet. Det vil altså ha
mye å si for vår stilling i arbeidslivet og i familien. Der mor ofte velger å
jobbe 30-timersuke for å få familielivet til å henge i hop, vil også far nå få
samme muligheten. Det vil kunne minske stresset på hjemmebane og dessuten legge
til rette for at mor og far har like mye tid til å kunne ta del i samværet
hjemme.
6-timersdagen vil også minske
terskelen for mange som i dag sliter med tilknytninga til arbeidslivet. Det vil
rett og slett være behov for flere hender og hoder enn i dag, og de som kjøper
arbeidskrafta vår må dermed ta bedre vare på oss.
TINE-meierier har innført 6-timersdag
på fabrikken de driver på Heimdal i Trondheim. Det har – ikke uventa –ført til
større trivsel på jobb blant de ansatte, mindre sjukefravær, og ikke minst; det
har vist seg å skape større trivsel i
livet som helhet, for folk får faktisk bedre tid til å gjøre alle de
tingene som bare fri tid kan by på:
mer samvær med familie og venner, mindre stress for å rekke over alt som skal
rekkes over på en dag, og mer tid til å bare gjøre det som man måtte ønske.
Jeg skal ikke påstå at vi vil få en
bedre verden og folk blir snillere og hyggeligere, og mindre aggressive og sjøldestruktive
av å kunne jobbe mindre. Men jeg vil påstå at lange arbeidsdager som vi har i
dag, ikke gjør det lett for folk i livene sine.
Så til slutt vil jeg skue litt ut i
verden. Vi i Norge har en viktig oppgave å gjøre dersom vi ønsker at Norge skal
bli en fredsnasjon. Etter 1990 så har Norge deltatt i ALLE USAs kriger. I Libya
sto vi for 10% av alle bombene som ble sluppet over landet, og vi tok på oss de
mer kontroversielle bombetoktene som andre land sa nei til. I 2003 var gatene i
Norge overfylte av demonstranter som krevde at Norge ikke deltok i Irak-krigen.
Under Libyakrigen var vi redusert til 100 stykker som protesterte utafor
Stortinget. Og I dag er det blikk stille. Både i Stortinget og i gatene. Når
Norge nettopp fornya vårt bidrag på 60 spesialsoldater som skal trene en syrisk
opprørsgruppe så foregår det altså uten at noen på Stortinget krever at man
evaluerer hva Norge så langt har gjort i Syriakrigen og en grundig diskusjon om
hva Norge ønsker å oppnå ved å delta i denne blodige krigen. Vi har altså verdens største
flyktningekatastrofe siden 2.verdenskrig, og en pågående krig, som kan utvikle
seg til en enda større krig mellom USA og NATO på den ene sida og Russland på
den andre. Dette er altså oppskriften på en ny verdenskrig, en krig hvor vi ikke
har garantier for at vi er beskytta her i Norge.
Men det er HELT stille. Ingen diskusjoner blant våre øverste
folkevalgte. Og ingen protester i gatene. 1. mai
har historisk sett vært en kamp og solidaritetsdag. Jeg har bare ett budskap i
dag å melde og som det haster å gjøre
noe med – og det er at vi må ta kampen mot krig på alvor. Vi må ta kampen mot
at Norge skal delta i den katastrofale og livsfarlige krigen som pågår i Syria. Og vi må kreve av våre Stortingspolitikere at de henter de norske soldatene hjem.
Takk for meg og takk for
oppmerksomheten – og ha en meningsfylt dag videre!
