(Appell holdt på aksjon i dag, 29.jan, utenfor Stortinget)
Fredsvenner!
Fredsvenner!
Regjeringen
og Stortinget diskuterer nå om Norge skal delta i intervensjonskrigen Frankrike
har starta i Mali. Den alternative krigsdeltakelsen som drøftes er om Norge
skal sende offiserer for å trene og instruere den maliske hæren, med åpning i
et par ledd i FN-resolusjon 2085. Vi som står her mener at det vil være meget uklokt og svært uheldig.
Frankrike voldtar nå regelrett FN-resolusjon 2085 på tilsvarende vis som resolusjon
1973 om Libyakrigen ble misbrukt.
Frankrike har brukt et
underpunkt i resolusjon 2085, som sier at land utenfor Afrika kan bidra med instruktører til Malis
hær.
Men det står samtidig eksplisitt at innrykk av militære styrker
i Mali er reservert styrker fra den vestafrikanske sammenslutningen ECOWAS.
Frankrike har nå med andre ord tatt
over hele operasjonen og har gjort den til en vestlig kontrollert intervensjon
i Mali og satt alle folkerettslige prinsipper til side. Og sjøl om Frankrike
skulle trappe ned den militære innsatsen, har de allerede fastsatt karakteren til intervensjonen og satt i gang en
krig med stor fare for de samme ringvirkninger som Libya-krigen fikk.
Tidligere leder av Venstre, Gunnar Garbo, skriver i
avisa Klassekampen i dag om deltakelse i Mali-krigen:
”Det er jo ikke sikkert at Norge alltid skal stille
opp i en slåsskamp. Av og til kan det simpelthen være klokt å si nei.”
Vi som står her mener at det vil være klokt å si nei. Amnesty International har
rapportert at den maliske regjeringshæren, de som Norge altså eventuelt skal gå
inn og støtte i denne krigen, har allerede begått grusomme overgrep mot sivile
tuareger og fangede soldater – herunder tortur, voldtekt og summariske
henrettelser. Vi må heller ikke glemme at den nåværende regjeringa i Mali er
innsatt ved et militærkupp, utført av
offiserer som ble trent opp av USA.
Det finnes med andre ord ingen gode grunner til å gå inn i
konflikten for å bringe dette militærregimet til en endelig seier.
I Libyakrigen
sa den norske regjeringa til det norske folk at Norge skulle delta for å
”beskytte sivile”. Mye tyder på at de
derimot bidro til å ”beskyte” sivile.
Et sted mellom 30-50 000 mennesker ble drept, og det er nå en stat mer
eller mindre lagt i grus. Da Libyakrigen raste ble Norge og de andre landene
som deltok i krigen, lova feite oljekontrakter av det libyske overgangsrådet
som takk for innsatsen. Og det fikk vi.
Det vi fikk var et regelrett”krigsbytte”. Vi som deltar her i dag sier klart og
tydelig nei til krig som middel for å
bringe oljekontrakter og tilgang til ressurser for rike land som Norge.
Gjennom å delta i den såkalte “krigen mot terror”
som USA har dratt i gang siden høsten 2001; som Afghanistan, Irak og Libya, ser
vi hva det har skapt av ødelagte stater med økt grobunn for terrorisme. Krigen
i Libya påskynda krigen i Mali og ga jihadistene der ekstra styrke. Paradoksalt
nok er det de jihadistene vi bomba fram til makta i Libya, som vi i dag møter
igjen i Mali, og som denne gangen er utpekt som våre fiender. Det skrifter
raskt i Washington, og Norge følger lydig etter.
Krigen i Mali har allerede påført sivilbefolkninga store lidelser, og
en opptrapping vil bli katastrofal og innebære fare for at naboland også blir
trukket inn i den. Norges innsats i Mali må i stedet dreie seg om massiv
humanitær innsats og å støtte opp om forsøkene på forhandlinger og samarbeid
mellom de ulike folkegruppene og organisasjoner som FN-resolusjonen oppfordrer
til. Dette er det nesten ingen som snakker om, og det er på tide at
Stortingspolitikerne der inne starter å diskutere hvordan de kan hjelpe det
maliske folk framfor å bombe det.
Takk for meg!
